07.07.2016 Scener fra et samboerskap

Stemorsblomstring

Det er ikke lett å være "pappas nye kjæreste". Ikke i det hele tatt. Spesielt er det når man ikke har egne barn en gang og skal gi av seg selv til barn som ikke er dine. Frykten for at barna skal dra hjem til sin biologiske mor og si at "dama til pappa er kjip" er alltid til stede. Spesielt når man forsøker å sette regler, som tilsynelatende aldri har vært til stede i hjemmet før. Å finne en balanse mellom å introdusere barna til en ny tilværelse der de må dele pappaen sin med noen mens man samtidig skal forsøke å holde på hverdagen de allerede er kjent med før man flyttet inn, er en konstant utfordring. Det er jo først og fremst på grunn av at jeg elsker faren deres som gjør at jeg i det hele tatt flyttet inn. At han hadde barn fortalte han allerede den første kvelden vi møttes. Og jeg valgte å satse. Fullt ut.

I perioder tenker jeg at dette orker jeg ikke. Har mest lyst til å løpe inn på badet, smelle døra igjen med et utropstegn og bare bli der.

I andre perioder tenker jeg på hvor ufattelig heldig jeg er som har fått slike fantastiske stesønner.

I de resterende perioder står jeg på sidelinjen og kjenner veldig på stemorrollen og vet ikke hvor jeg hører hjemme hen. Jeg har ofret veldig mye for disse guttene men vil stå fullstendig uten rettigheter hvis noe skulle skje med faren deres. Selvfølgelig har de sin mor men har blitt så ufattelig glad i disse to guttene at jeg føler et visst ansvar jeg også.

Det er vanskelig å vite når man skal blande seg og når man må trekke seg til side - det jeg vet er at jeg får opprydningsarbeidet i ettertid. Det er ofte min rolle. Men det er også noe av det som irriterer meg mest. Jeg savner friheten min. Jeg savner det å være alene. Ha kun mitt eget skittentøy å plukke opp og vaske. Vite at når jeg rydder en dag, så er det fortsatt ryddig dagen etter. At det alltid er stille og rolig og rundt meg. Å kunne stå opp om morgenen og enten sette seg på sofaen med en kopp kaffe å slappe av, ikke bruke hele dagen på å rydde kjøkken og vaske klær. Det har jeg etterhvert skjønt er en luksus. Luksus og hverdagsliv er desverre ikke alltid forenelige enheter. Til slutt tenker jeg på hvor all takknemligheten har tatt veien.

Samtidig tenker jeg på hvor mye "takknemlighet" jeg gav min mor under min oppvekst. Satte jeg pris på at det lå nyvaska tøy i skapet mitt? At sengtøyet ble byttet? At kjøkkenet ble ryddet og vasket flere ganger om dagen? La jeg merke til det i det hele tatt? Eller tok jeg det som en selvfølge? Sistnevne er sikkert tilfellet og vissheten om at jeg neppe ville ha hatt barn som kravlet rundt i huset som bekymrer seg for om det er rene klær i skapet eller om det ikke er farlig å komme til andre mennesker enn pappa for å lufte bekymringer, sorger eller gleder, er en god følelse. Følelsen at man duger som noe annet enn hushjelp og kokke. Innimellom.

I skrivende stundt har vi akkurat sett "La humla suse". En østerrisk dokumentar om humler. Og minstemann er så stolt over hva han har lært om humler på skolen at han gjerne stiller som ekspertkommentator. Jeg ler. Og jeg føler stolthet. Begge guttene tar med seg pogosticken ut i bakgården og leker. Jeg smiler bredt og vet at det er her jeg hører hjemme. Utfordringene vil komme og gå men akkurat nå er den takknemligheten jeg trenger to glade gutter som gir meg en klem før de går ut å leker som bare brødre kan. 

 

11.11.2015 Scener fra et samboerskap

Status: Samboer

I forrige uke var det så fantstisk stille i huset. I skrivende stud har minstemann og mellomstemann starta på sin tredje høylytte krangel om hvem som har brukt flest timer på å spille Minecraft og husets ukronede matriark fant ut at det beste var å sette seg på soverommet til det går over. Eventuelt ringe barnas far på jobb og spørre om hvor lenge han blir vekk fra huset. Innerst inne er det nok testing av mine egenskaper både som reservemamma og familiemegler men etter åtte timer på jobb er det grenser for hvor mye jeg gidder å negotiere meg inn i en krangel som sikkert starter på samme tidspunkt i morgen også. Gjerne resten av uka. Enige blir de to nok aldri uansett så kan til nøds trekke den konklusjonen om at brødre ofte krangler og at det er bare sunt så jeg lar dem bare holde på til en av dem blir slitne. Men jeg har gjort meg opp en mening. For å overleve startfasen som samboer skal jeg for harde livet forsøke å unngå å bruke bloggen til å klage over tyggisklyser i og omkring sofaområdet, treningsklær som er slengt alle andre steder enn i skittentøyskurven og småfolk som gjerne slipper inn kamerater klokka sju på søndagsmorgener for å spille dataspill. Nei, sånne ting kan man virkelig ikke irritere seg over i det hele tatt når man har bodd mesteparten av livet for seg selv.

Det har faktisk gått så langt som at rommene med lås på døra er blitt mine absolutte favorittsteder. Badet, soverommet. Og for alle som lurer på hvorfor vi har lås på soveromsdøren vil nok nogenlunde oppegående foreldre; ekte eller ikke, forstå denne nødvendigheten. Intet er som en småtass som raser inn på verst mulige tidspunkt for å spørre om hvor batteriene til fjernkontrollen er blitt av.

Nei, si det du, lille venn...Hun som tok over min gamle leilighet lurte vel på akkurat det samme. Burde kanskje ha lagt igjen en pakke med batterier som innflytningsgave. 

Ett stort pluss er imidlertid at jeg er i ferd med å gå inn i den avsluttende fasen av pizza og Pepsi Max-avvenningen min. For i dette huset spises det ordentlig mat, nemlig. Kompromiss hører jo til i et hvert parforhold men de to timene med American Horror Story på iPaden alene i et eller annet rom i huset SKAL jeg ha. Barneuke eller ikke. Målet med samboerskapet per dags dato blir allikevel å helomvende hele huset fra maskulint rothøl til en kremfarget oase. Prosessen er allerede startet med lilla soverom så min bedre halvdel tapte denne første av store samlivsdiskusjoner. Ikke mindre irriterende er det å være et stk kvasisosialt menneske på intsagram der newsfeeden koker over av kremfargede møbler, sorte bilderammer, sølvfargede duftlysholdere og hvite roser. Fullstendig transformering av husets innen første desember til jeg skal begynne å dekorere til jul er vel en smule ambisiøst men ambisiøs har jeg alltid vært. Kan vel forklare hvorfor jeg hadde lyst til å søke om å få skrive en dobbelt så lang Bacheloroppgave enn de andre i kullet.

Alt i alt ser jeg positivt på dette. Spesielt siden innleggets begynnelse da krangelen har stilnet og smågutta nå sitter å ser på et program om astrofysikk på Discovery Channel. De fremtidige innleggene kommer nok uansett ikke til å bli farget av perfeksjonistiske forbildninger av familieliv. For slike finnes ikke. Og det finnes nok av slikt jug, om man ikke kan kalle det ren illusjon, på denne plattformen.

05.02.2015 Webdesign

Designfornying

For å ha motivasjon til å børja å blogge igjen må man fikse seg nytt design. Sånn er det bare.

20.08.2014 Seriøst, ass

Egentlig...(rødvinsdagbøkene del...#har mista tellinga)

Egentlig...

Er jeg ikke det mennesket jeg ønsker å være. Tvert i mot, jeg kan til grads leve med det åttenårige speilbildet av den jenta som får toppkarakter på alle eksamnene sine og som gjør alt riktig på jobb, snakker pent og pertentlig til sin mor og som står på sin del av et voksent forhold med lua i hånda og tar det hun får. Står tyst med forkledet på kjøkkenet og mekker lørdagssalsa mens de nyetablerte smårollingene som kom med en stk. kjæreste serietraver fordreide akser rundt leggene hennes. Dette var vel det hun i grunnen hadde øsnket seg? Hus, barn, mann, stasjonsvogn, stabil tilværelse?

Nei. Og den innrømmelsen får meg til å gremmes.  Det siste rådet min beste venninnne greide å gulpe frem på siste festivas...dog en bestevenn som markerer sitt største øyeblikk som da hun spydde på bassisten i Skambakt på vorspiel var å aldri glemme seg selv. Jeg kommer aldri til å benekte at tilværelsenens mest ubestridelige faktum manifesterer i bedrukken tilstand. For videre referanse; vennligst les de siste tolv innlegg på denne...om ikke man skal kalle det blogg, en slags sjelstømming for de spesielt interesserte.

Men hvem er dette mennesket? Jeg er da bare 27 år. Vett`a faen jeg....(obligatorisk skrivsel)

Hadde det vært opp til meg....og det sier litt med tanke på at jeg ikke har all verden med slingringsmonn...ett urbant strøk...Den drabante delen av Oslo...Paris...Frankrike...bare ett sted langt vekk fra hvor jeg for øyeblikket sitter å siterer fra hjernebarken. Med åpent barskap. Tomme ark og en hel verden av sitater og en ny historie som skal nedskrives. Solnedganger fra taket og soloppganger sett fra en vindu fra en seng man ikke vet hvem man deler med.

Jeg skal for all del ikke forøke å promotere meg selv som en alternativ libertiner. Eller en hipister, eller en noen utenom det vanlige. Det er jeg ikke i følge alle andre. Jeg er den flinke frøknen som gjør det hun blir bedt om. Uten å protestere. Uten å lage noe oppstyr. Det er det nå en slutt på.

Jeg har lidd nok i mitt liv...på min egen måte. Ikke noe som kan direkte relateres til andre. Man lider bestandig selv. Hadde man hatt noen å relatere seg til, hadde det ikke vært lidelse, men solidarisk empati. Som jeg umiddelbart ikke kan få hjelp for gjennom støttegrupper på fjesboka. Men det er i akkurat denne sinnsstemingen jeg føler meg mest hjemme i. Noen av mine beste tekster har oppdrevet i akkurat denne sinnstemingen. Jeg har aldri vært særlig åpen ovenfor min egen livangst, panikkanfallene og konsekvensene av det. Jeg har aldri tatt drastiske grep for å håndtere en vanskelig tilværelse og for det er jeg jeg utrolig stolt. Tross alt, det er utvilsomt stor forskjell på et barberblad og en kald Carlsberg. Ikke at jeg skal etablere meg selv som en trøstedrikker. I motsetning til det min mor kanskje begynner å tro. Jeg har overkommet det meste med middelmådige midler. Og jeg er i grunnen glad for det. En viss selvinnsikt har i alle fall høstet resultatet av flere våkenetter med iherdig refleksjon over egen eksistens.

For å gjøre rent bord...Jeg er velsignet med det meste. En flott leilighet, en god utdannelse, toppkarakterer sementert men en iherdig pådrivende personlighet, med muligheter til å bli absolutt hva jeg vil, verdens beste kjæreste som elsker innside og utside jevnt over. Jeg har reist mer og ooplevd flere steder i løpet av de siste året enn jeg noen sinne kunne ha drømt om. Hver enste dag blir jeg møtt med hvor heldig jeg er, hvor lykkelig jeg bør være eller hvor utroig mye folk ville ha gitt for å bytte liv med meg. Hva kan jeg egentlig klage over? Barn sulter i Afrika, ta deg sammen og vær glad i den sengen du ble født i!  Det er akkurat det. Jeg er, som alle andre mennesker, utstyrt med en viss grad av mennesklig empati. Men føler aldri at det kan relateres direkte til meg selv. Selvølgelig gir jeg støtt og stadige donasjoner til Kirkens Nødhjelp og Redd Barna men all denne empatien setter ingen spor. Jeg trenger i første omgang å føle empati ovenfor...

Meg selv.

Det er et potensiale her som enda ikke er realisert. Jeg har aldri vært glad i meg selv. Dette er noe som jeg vet at mange sliter med. Men på hver vår kant. Man trenger å takle disse probleme selv. Ty til familie og venner eller bekjente når det blir for tøft. Men dette er noe som ingen kan lære deg. Dette er noe som man i bunn og grunn gjennom mange år må øve seg på selv. Og selv om jeg må innrømme at jeg gjennom det siste året har blitt bedre på å sette pris på meg selv og det jeg har å bidra med er det en lang vei igjen. Men jeg er på vei.

Og det er en positiv tanke som blkener mangfoldet av de negative en smule. Men det er i grunnen nok. Akkurat nå. Derfor, Skambankt. For å minnes de gode øyeblikk på Pstereo 2014...

 

01.05.2014 Noko attåt

"Rødvinsdagbøkene", del...ett eller annet.

Beklager å skuffe. Jeg ligger desverre ikke dødrukken sofaen med RuPaul på stereoanlegget og en tom flaske rødvin i hver hånd, med en notatbok full av skriblerier stappet halvveis ned i yogabuksa. En sort stoffløgn, som for meg til å se alt for velproposjonert ut enn det jeg egentlig er. Kan ikke helt bestemme meg for om den buksa er en velsignelse eller en forbannelse men satser heller på de kloke ord fra Ibsens Doktor Relling om livsløgnen og gjennomsnittsmennesket. I første tilfelle kan undertegnede definitivt kjenne seg igjen. Gjennomsnittsmenneske har jeg på en annen side aldri vært. Aldri. Men illusjon....selvbedrag...kall de hva du vil. Jeg ser meg nå nødt til å bruke den oftere både på skole og jobb. Dessuten må de introdusere yogabukser med fransk åpning. Just sayin`. Dessuten må studenten overse sin egen lommebok og heller se mot Sierra Nevada Breweries i Chicago for videre importmuligheter. Jeg er blitt hekta på annet enn Dahls og Tuborg. Og det skal dere bare ha fullstendig klart for dere....dette utsagnet kan få meg drept i en hver trøndersk bakgate. Den tiden er over...inntil videre påminnelse.

Men rødvinsdagbøkene ja...Igjen søker jeg til bloggens muligheteter for hjertesukk og semiklaging nå som årets eksamen er like rundt hjørnet. Med A på mine siste fire eksamner er ikke presset noe mindre. Tvert i mot. Presset har til en viss grad fått meg til å ty til kjøleskapet for iskald importpils og Spotify før dagen derpå fylles av en kollokvie full av tanker rundt modernitet, modernisme og den morderne kunst (om noen kunne ha forsøkt å definere det historiske begrepet "moderne" for meg hadde jeg blitt særdeles takknemlig. Tro hva du vil. Begrepet daterer tilbake helt til 1800-tallet.) Men i egen faglige ignoranse, tenkte jeg det kunne være en smule nostalgisk å søke tilbake til gamle, egenproduserte skriblerier som uhemmet har klart å fordele seg på tre-fire notatbøker, uten å drivstofffare på verken gammel JP Chenet og/eller enda gamlere wrestlingtemaer. Og herrefred...et møte med ren poesi, mine venner. En smule kleint å lese er det selvfølgelig men å bevitne den skrivende June i sine mest ærlige øyeblikk er både grunn til å nikke tiltalende og riste på huet for. Side opp og side ned med berettelser om tidligere tapt kjærleik og dysfunksjonelle kroppslige...funksjoner i både lavmål og høydarer. Og noe en hver kvinne ville ha kjent seg igjen i. Hva skal jeg si, livserfaringen har tatt seg radikalt opp og jeg forstår først nå at jeg aldri har vært så spennende og spesiell som forfatteren av bøkene først har trodd. I beste tilfelle kan disse uttalelsene fungere som fretidige kapitler i en selvhjelpsbok. Mot sin hensikt. 

Siden sist har det vært påske. (No shit!) ...som bestod av et herlig besøk til Åre med kjærest Thomas. Og jeg er tydeligvis plutselig blitt stemamma til tre stk. gutter som møtte meg i døra da jeg ankom leiligheten i Bjôrnenområdet. Flotte gutter med bein i nesa og ganske mye mer mellom øra enn det seks og sjuåringer egentlig skal ha i følge en hver norsk helsesøster. Tre på en gang var kanskje litt i meste laget men å klare å hilse på de tre barna som kjærest er far til uten å få panikk å løpe i motsatt retning ser jeg på som et stort fremskritt i egen selvutviklingsretning. Mer om rollen som stemor tror jeg at jeg legger på is, med tanke på at jeg i et særdeles beruset øyeblikk nevnte til kjærest at jeg hadde en kjedelig blogg som "han sikkert ikke hadde lyst til å lese". Oppturen med denne freudianske glippen er jo at jeg nå kanskje har fem stykker som (mot)villig leser det jeg har på hjertet til tide og utide. Og jeg tror ikke noe er underskrevet i edru tilstand i disse bøkene. Den bohemiske ånden virker å gjennomsyre hver setning. Moro er det uansett å navigere seg gjennom verbale panikkanfall og versatile "seksuelle fantasier"/erindringer. 

Og siden det er gått for lang tid siden jeg har postet skikkelig digg musikk, tenkte jeg det var på sin plass. Denne ble spilt èn gang på svensk radio på hjemturen til Trondheim og jeg har bare blitt hekta. Nydelig album, selv om jeg ikke var kjernereggaetilhenger i utgangspunktet.

Nei, man trenger ikke å være tjallekjær for å sette pris på virkelig god reggae. Syster Sol - Full fokus (2013)

20.02.2014 Ønskeliste

Sukkertanker ved ukas slutt

Fordi jeg rett og slett ikke gidder å lese mer frenologi akkurat nå. Speaking of...skal man tro denne høyst utdaterte pseudovitenskapen, skulle undertegnede ha hjernen liggende i stabilt og bevisst avslappet sideleie på forstandens sanseområde i kraniet, og ikke ha reagert på den måten hun gjorde da hun mottok bryllupsinvitasjonen fra storebror i går kveld. Ja, lille storebror skal gifte seg i slutten av april og selv om jeg var forberedt på at det skulle skje var det å holde invitasjonen fysisk i hånda en helt utenomjordisk opplevelse. Jeg satte meg rett og slett ned i sofaen og grein mens jeg så for meg min bror rekordvokse fra å bestandig stjele Mariekjeksrasjonen til både meg og min lillesøster ved den årlige snøhulebygginga da vi var noviser, til å stå rakrygget og stolt...snart føkkings ektemannsemne ved alteret. Fy faen så snålt...Ikke har jeg noe å grine for i år heller - i år har jeg jo også følge og greier og det å være to når tredjegradsforhøret starter sår i grunnen en særdeles nedspent tanke i kroppen :) Føler at det ikke er jeg som trenger å svare for meg i år. Når jeg tenker meg om er kanskje ikke bryllup den riktige anledningen å introdusere kjæreste for familie og bekjente. Tja, får vel bare sette en bryllupsdato som aldri vil finne sted allerede.

 photo 517c94c73569c0df557e010b7cc8cdde_zps61363ac6.jpg

1. Tanktop fra Kandee (kandees.com). 2. Cardigan i ullblanding fra H&M Trend. 3. Quiltstøvler fra Bianco 4. Veske fra Michael Kors. 5. Burgunder Merinoullskjerf. 6. Tur til Barcelona i sommer. 7. Pulsklokke fra Garmin. 8. Blender fra Clas Ohlson. 9. Fancy løpesko fra NIKE. 10. Nintendo 3DS XL: Limited Zelda Edition; A Link Between Worlds.

20.02.2014 Bildegalleri

Åre: Blinkskudd anno 2014

Disse var de bildene jeg hadde samvittighet til å poste. Setter fort standaren på vellykket linjeforeningstur, dèt...Å gli inn på en solid tredjeplass i det årlige beerpong-mesterskapet (når man nærmest aldri har tatt i en pingpongball før...var forresten uansett hellig overbevist om at pingpongballer kun brukes til EN ting; og det er IKKE å spille med) var uansett en høydare. Og selvfølgelig sitte i timesvis i badstua med Dragvoll badboys, preike koffert og fiske pils fra en bøtte med snø like utenfor døra etter at resten av jentene hadde lagt seg. På gledelig gjensyn. Soundtrack: Klovner i Kamp - Ørnen tek ikkje unga (2005)

 photo 3c81befac1dc309afe8038af13d341f9_zpse8c8cae8.jpg photo 01fa0c63fa5ea97386c0f91b0b757888_zps893072e8.jpg photo 28f1c03cddb505fe9f754cf9caec6743_zpsaf4e1d2f.jpg photo a37617ad6f1b8a10cdd80b8b7ebd87bb_zpse0e056b6.jpg photo 801fbbb2d2466467bdfd6e908f36be0c_zps9e0a6f28.jpg photo 3270e0a9d08a1a9b8977cd0848b2c1e5_zpsa47da9e7.jpg

(Fotocreds går til PTs herligeste PR-ansvarlig; Nora Ødegaard og bildene tilhører Primetimes hjemmeside: http://primetime.trondheim.no)

12.01.2014 Blogg

Blogg under ombygging

For ente gang. Kanskje man skulle begynne å skrive litt igjen. Hashtag stay tuned.

09.05.2013 Blogg

Møkkamåned

 photo studier_zpsde5eff44.jpg

Kanskje unødvendig å opplyse om at dette blir det siste blogginnlegget på en god stund siden tiden min fremover vil bli nøye tima og tilrettelagt helt til jeg sitter i Idrettsbygget på Dravoll, svett og livredd. To ganger på fem dager. Ja, jeg leser til eksamen og det er ikke gøy. Spesielt ikke når man i tillegg går på en penicillinkur som gjør deg verre enn det du i utgangspunktet tar penicillin for. Jaja, med så høy feber burde det absolutt brennes noen kalorier frem til kurslutt. Jeg kan ikke forstå annet. Prosjekt "nytt og bedre liv" derimot har i grunnen forfalt litt i henhold til eksamenspsyken. Jeg trener litt når pensumbegrepene blir gresk foran øya og det for holde inntil videre. Det er min måte å distansere meg på. Men i stedet for å sitte å klage over tilværelsen kan jeg heller ramse opp alt jeg skal gjøre etter 4 juni da friheten endelig er et faktum...og som forhåpentligvis vil motivere meg litt mer i innspurten.

 

Etter 4 juni vanker det champagne (noe som jeg egentlig ikke drikker, men hey det er både sommer og eksamensfri) og jordbær på "verdens minste balkong" med Silje som nettopp er ferdig med sin medisineksamen Etter 4 juni skal jeg sitte i endeløse timer i en solvegg å drikke iskald pils og skrive om alt annet enn mediesosiologiske utviklingsfaser innenfor sosialkonstruktivismen Etter 4 juni skal jeg og Silje på jentetur til varmere strøk og brune sideflesket vårt litt Etter 4 juni skal jeg jobbe masse og tjene masse penger så jeg kan realisere interiørdrømmene mine til høsten Etter 4 juni er det 51 dager til jeg fyller 26 Etter 4 juni skal jeg begynne å planlegge spennende faglige arrangement til det kommende høstsemesteret Etter 4 juni skal jeg besøke venner og familie jeg ikke har sett på lenge Etter 4 juni skal jeg ligge utstrakt på en sofa og høre på Thåström, Winnerbäck, The Velvet Underground og co på særdeles høyt volum og bare tømme huet for alt unødvendig og overflødig Etter 4 juni skal jeg drite litt mer i menn, ikke gi dem opp helt, selvfølgelig, men ta en mental pause Etter 4 juni skal jeg tegne mer, male mer og lese bilder, ikke tekst...

 
 
22.04.2013 WWE

Når pasjonen får vinger...

Man vet man har gjort ett eller annet riktig når venninna skriver artikkel om wrestling i en Mastertidsskrift. Hun ble vel sikkert lei av å høre på meg. Ikke for å agrere partisk, men dette er faktisk en god artikkel som summerer opp en av bransjens største og lengste feuder på en flott og oversiktlig måte. Hun er også inneforstått med en god del om hva selve gamet handler om, fra både et sender- og mottakerperspektiv, der det er strenge, etablerte normer. Jeg hadde definitivt ikke klart å holde meg innenfor fire sider, for å si det sånn; selv om jeg faktisk ble spurt om å skrive denne artikkelen (noe som jeg nå ser at kanskje er like greit) Noen ganger må man bare promotere litt ekstra der det er velfortjent. Flinke Veslemøy :)

Ellers tenkte jeg i den foregående posts ånd at jeg skulle promotere meg selv litt, klappe egen skulder og si "godt gjort". Jeg har nemlig en plan. En ganske ambisiøs plan med noegenlunde vaklende startproblemer men dog. Jeg kjører helomvending og setter kursen mot en ny og sunnere tilværelse; forhåpentligvis vil dette ha innvirkning på psyken også, noe som kanskje er en av de større grunnene til at jeg gjør dette. Det kommer til å bli en utrolig stor utfordring å sette i gang med dette prosjektet, som vil omhandle en ny diett, en ny treningshverdag og ikke minst færre kvelder jeg sitter hjemme alene. Jeg skal sette i gang med å lage ordentlig middag hver dag, spise flere variert måltider om dagen fra alle matgruppene (nå består matinntaket per dag i to knekkebrød, en halv middag og en skål frokostblanding = galskap men det har vært mitt regime i tre-fire år) og ikke minst planlegge ukas måltider og treningsopplegg i forkant så det blir lettere å følge. I tillegg har jeg satt som en av hovedmålene og få åtte timer søvn per natt (vi lar dette stå som det mest vaklende punktet inntil videre siden man tross alt kan tvinge seg selv til å sette seg ned å spise) Jeg ser videre mot våren da jeg skal få pussa opp litt hjemme i regi av noen mindre vårprosjekter. Jeg satt nemlig i hele går og planla og var kjempeinspirert, så denne følelsen håper jeg vedvarer. For akkurat nå, i det skrivende øyeblikket, er jeg stolt over meg selv og sikkelig gira.

..."Prft, jævla mainstreamer", tenker du kanskje. Og det er vet kanskje det jeg har blitt. Men det må faktisk bare til. Om det er slike forandringer som må til for at jeg skal ha det bedre, så får jeg heller forsvinne i mengden og heller være fornøyd med meg selv, for meg selv og ikke konstant titte over skuldra. Jeg gleder meg til å se hvordan dette utspiller seg. Men frykt ikke, rødvinen og bruken av de fantastiske, sosiale medier vil jeg nok holde på til jeg ryr sammen av alderdom.

18.04.2013 Blogg

"8 ting du (forhåpentligvis) ikke visste om meg"

 photo june2_zps0d110d33.jpg

Hallo bloggen. I fullstendig apati over egen evne til å ta innover meg det skrevne akademiske (og nynorske) ord, også kalt haugen med pensum, er trangen til å formulere seg på grunnskolenivå, i dette øyeblikk overveldende. Jeg skal gledelig innrømme at jeg fortjener dask på lanken (sikkert andre steder også) av både meg selv og av de få som har måttet klikke seg inn på en stille, uoppdatert blogg den siste tiden. En blogg, som i bunn og grunn er blitt degradert til en livbøye for alskens klaging og sutring over den ene halvdelen av et studie jeg selv har valgt. Men sånn er det bare. Jeg er ikke en person som kan dra ut enjørninger og regnbuer fra den innerste kroken på lesesalen sånn helt uten videre. Men jeg skal sannelig forsøke å dra ut noen oppdateringer. Det har nemlig skjedd en hel del på...to måneder (hjelpes, det bør daskes så det smeller)

...og vi starter positivt! Jeg visste på forhånd at jeg verken kom til å bli medlem av noen syforening, kickboxingklubb eller debattlag men havne et bra sted midt i mellom den dagen jeg snubla rundt på immatrikuleringa i fjor. Og det har jeg sannelig funnet. Dette kalles nemlig å sitte i styret i en linjeforening, etter å ha sittet igjennom et stk. grusomt stillingsintervju som minnet mer om en australsk grillfest. Det er dette jeg har manglet, kjenner jeg. Å engasjere meg i noe utenom det primært faglige aspektet ved denne bacheloren, selv om det går mye i dèt også. Basically, sitter jeg sammen med åtte andre medievitere, i en organisert linjeforening som har det overordnede ansvaret for linjeforeningens ve og vel, faglig såvel som sosialt og økonomisk. Og ha ansvaret for ca. 350 elever, ikke medregnet Masterstudenter. Og det er så utrolig gøy! En herlig gjeng som alle har forskjellige meninger og bærere av store, motstridende ego, men som til syvende og sist er det som har skapt en veldig sammensatt gjeng som styrer linjeforeningen bra. Det er deilig å sitte å faktisk glede seg til ukentlige styremøter. Siden du føler at det du gjør faktisk utgjør en forskjell i en studenthverdag. På mange forskjellige plan. Om du er mer nysgjerrig kan du alltids ta deg en titt på Primetimes offisielle hjemmeside.

♥ Jeg er ferdig med opgaven i mediesosiologi. Den store stygge er endelig over. Og jeg havnet heldigvis blandt de få som var så "heldige" å få oppgaven godkjent og dermed får gå opp til eksamen om en og en halv mnd. Så...hurra meg rundt. Grunnen til at jeg er så sutrete over dette semesteret er grunnet av jeg ikke skal velge denne studieretningen til neste år. Fordi jeg hater den. For å forklare nærmere; de fagene jeg tar nå representerer studieretning Medier og Samfunn som kommer til å ta for seg primært politikk, statistikk og sosiologi. Skjer ikke, kjakan. Tall, statistikk og partipolitisk analyse ligger ikke for meg. De fagene vi hadde før jul representerer MIN studievei: Visuell Kultur. Det skjer. Og det skjer med flyvende farger. Emner som estetisk komminukasjon og fotografiets historie og teori...åh, som jeg gleder meg! :D Og når bachelorgraden kan tverrfagligstilles, er jo det bare en bonus da emnekombinasjonene nærmest er endeløse. Dette gir store muligheter for og åpne tøyler for å få skrevet en unik bacheloroppgave, såvel som jobbmarkedet etter en ferdig Master, så man faktisk kan skrive om noe man interesserer seg for og ikke noe man får utdelt. Etter ukas forelesninger med introduksjon til både Bachelor og Masterutdanning er det ikke måte på hverdagsmotivasjon...som desverre er en mangelvare i våre dager.I tillegg er det skummelt at jeg allerede nå begynner å pønske ut emner til Masteroppgaven som virker ganske forlokkende. Og som du sikkert allerede har gjettet, det kommer ikke akkurat til å handle om medias mest barnevennlige innhold, for å si det sånn.


♥ Og mens vi snakker om mangelvare...William Moody (Paul Bearer) er død. Et klasseikon og en legende innenfor sportsunderholdning og kanskje den som første som virkelig definerte standeren og konseptet " ondskapsfull manager" og hevet det til et nivå som ikke kan nås i ettertid. Et stykke omfangsrikt, småkomisk, halvt parodisk tegnefilm og halvt skrekkfiguraktig, men en alltid like entusiastisk og high-pitched pipekarakter som skal ha mye cred for at ikke bare karrieren til Undertaker men også Kane har fått legendestatus og også fått sementert begge som fremtidige Hall Of Fame`ere. Så mange barn som dette mennesket har skremt opp i gjennom åra siden starten av 70-tallet...I salute you. Blir nok en mimrekveld med Herdisen ganske snart.

Har forresten blitt tagget av herlige Lena over på shutterland  om å dele 8 ting folk ikke vet om meg. Noen punkter er bare emner jeg såvidt har opplyst om i en bistening mens andre er bare helt tilfeldige og kanskje ubrukelig informasjon, rett og slett. Men Lena spurte, så her er min avhandling etter en selvransakelsesperiode på noen og tre uker.

 

 photo 7f50ff085944fb97c41cd3df560b44_zps047624c0.gif

1. Jeg sliter en del med angst. Ta-daa. Kanskje ikke overraskende med tanke på at jeg har lettet litt på lokket om dette tidligere. Og før jeg får kommentarer om at jeg er veik og bare må se til å ta meg sammen fordi livet rett og slett ikke er lett (det er jeg fullstendig klar over) kan det kanskje friste skeptikere å ta seg en titt på venterommet på psykologene som nå tar opp en veldig stor del av universitetets annsettelsesbudsjett. Mye av angsten min ligger plantet i to hovedkategorier; jeg har i alle fall kommet så langt at jeg vet hva som det må jobbes med. Og ingen av disse er noe spesielt banebrytende. 1. Prestasjonsangst. 2. Tid og timeplan. Jeg vet med meg selv at jeg er manisk når det kommer til datoer og tidspunkt. Overholdes ikke dette, og timeplanen brytes (eks. kommer for sent til et styremøte selv om det er snakk om minutter, begynner å angsten å bre seg utover) Dette gjelder spesielt frykten om å bli fanget bak mennesker som går sakte. Det er kanskje noe av det absolutt verste jeg vet. Dette er ett eksempel på tidsangst som tar en av to retninger. Enten blir jeg veldig stille og kjempeirritert eller knekker sammen i krampegråt. Sistnevnte skjer heldigvis kun i veldig spesielle tilfeller, men har for det meste utfoldet seg på hjemmebane, innenfor leilighetens fire vegger,  da panikkanfallene jeg fikk like før eksamen i fjor meldte sin ankomst. Da er det greit å ha en mamma på speed-dial. Så mye vet jeg også at disse to går hånd i hånd. Og det er ikke sånn at jeg er engstelig absolutt hele tiden og for absolutt alt, angsten har på det aller verste bare frarøvet meg nattessøvn og sprengt budsjettet for papirlommetørkler og rødvin.

Den andre delen av angsten jeg har peker direkte mot en ønskedrøm som jeg alltid har hatt siden jeg kan huske: Jeg liker å tro at jeg driter i hva folk mener om meg. Det burde man jo ikke gjøre men heller ikke være helt avhengig. Siden slike tanker skaper problemer. Det er kanskje derfor jeg poster så lite på bloggen også, fordi jeg vet med meg selv at arbeidet mitt, siden flere av tekstene jeg skriver ofte har vært gjenstand for litt arbeid, med en gang blir beskuet av de som leser bloggen. Kall meg gjerne pysete men vit da også at den kritikken også blir tatt herftig til følge. Jeg lar definitivt ikke angsten definere tilværelsen min, da jeg forsøker å håndtere den på riktig måte, men en stor del av meg som menneske. Jeg er ofte nervøs, men aldri redd. Det er muliggjort at det lille nettverket av mennesker rundt meg som jeg stoler fullt og helt på og som jeg vet er glade i meg og vil mitt beste...uansett hva :) Derfor finner jeg mye av den mentale styrken min i fortiden og de fine minnene jeg har fra oppveksten. Minner som fortsatt er så sterke at om jeg bare lukker øynene ordentlig hardt og puster rolig med magen, kan kjenne lukter og føle ting under fingertuppene som jeg husker i detalj. Selv om vanlig angst vanligvis ser ut til å springe ut i fra barndommen er det hos meg fullstendig motsatt. jeg søker heller tilbake til fortidens ansvarsløshet når jeg blir satt i en stressende situasjon. Nå er jeg vel heller ikke alene om det å savne barndommen og den fryktløsheten som man en gang tok for gitt. Den største frykten er og en gang glemme disse bildene, disse lydene og disse luktene som sitter meg såpass nært og ikke ha noe annet igjen. På tross av alt dette, klarer jeg meg helt fint.

2. Jeg er egentlig en håpløs romantiker. Selv om jeg kan virke som en hjerteløs og kald, kynisk hurpe, er jeg i grunnen nok en varm, lubben, naiv og rosa husfrue helt innerst inne, som definerer lykke i de fire, mainstreaminstillingene (som alle små jenter til syvende og sist drømmer om; og som jeg har brukt halve livet på å forsøke å dempe utbruddene av): 1. Drømmeprinsen 2. Et lite hus på landet med lyst, kremfarget interiør 3. En vofse. Og det siste punktet som kanskje gjør det aller vondeste å innrømme: 4. Å en gang bli mamma selv. Jeg har ALDRI i mitt liv klart å se for meg selv som mor. Uansett hvor hardt jeg har forsøkt. Det er vel kanskje derfor det står som sisteprio. Men jeg vet i alle fall hvordan de tre tre første punktene skal se ut. Til punkt og perfeksjon. Jeg skal stå med perfekt hår oppsatt i vinduskarmen i drømmehuset mitt med et brett perfekt bakte småkaker og se mannen min klippe det perfekte gresset, med sitt eget perfekte hår blafrende i vårvinden. Jeg innser nå at Disney gav med urealistiske forventninger om hår. Jeg skal rette på det jævla, rosa forkleet mens jeg priser meg lykkelig over alt jeg har oppnådd her i livet (som husmor) mens en liten lodden maltepoo energisk snuser rundt de høye hælene mine (som jeg alltid går i), i håp om å finne noen kakesmuler på gulvet. Jeg tror slike tanker ligger biologisk i en hver kvinne. Uansett hvordan vi vrir og vender på det. Jeg ser helst at denne illusjonen ikke blir brukt mot meg om en tjue-tredve år da jeg sitter alene på en hybel full av katter, surfer på sukker.no og sjekker det semi-maskuline småripset.

3. Jeg tror alt blir bedre, bare man tilføyer bringebær. Dette gjelder det meste av all sansing jeg har foretatt meg gjennom livets løp. Vodka, sjokolade og ikke minst, det å ha bringebærsyltetøy på frokostblandingen gjør dagen bra. Bare lukten og synet av bringebær kan gjøre meg glad. Dette kan muligens forklares av at jeg vokste opp på konstante turer til bestemor, som hadde en hage med de herligeste bringebærbuskene du kan tenke deg. Ingenting var bedre enn å vandre frem og tilbake på varme sommerdager og plukke nærmest lilla bringebær som hang tungt og saftig av buskene. (Refererer til punkt 1, andre avsnitt) Bringebær gir meg veldig gode minner.

4. Jeg kan navnet på hele seks spillere på det spanske landslaget i fortball. Det er så langt min kunnskap, og engasjement rekker innen fotball (og det har jeg i ettertid fått en del pepper for). Jeg har sett tre fotballkamper hele mitt liv. Brasil - Norge i ´97, 16-mai kampen Odd Genland - Rosenborg da jeg var (bakfull) russ i 2006 (i et øyeblikks svakhet og fordi det var gratis...og selvfølgelig fordi gutten jeg på den tiden likte var fotballfreak) og ikke minst finalen mellom Spania og Italia i påsken i fjor.

5. Jeg leser fotballfrue.no Kronisk. Hvorfor? Nei...si det. Jeg har en hang til fine farger, fine hunder og masse Ole Henriksen. Har ingen sammenheng med punkt nummer 4.

6. Jeg er særdeles ydmyk ovenfor egne talenter. Noe som jeg har fått høre at jeg må slutte å være. Spesielt når det kommer til egenros og aktiv bruk av disse talentene. Og et har ingenting med at jeg vil at alle på død og liv skal rose meg i skyene hele tiden og si at jeg er flink og sånn. Neida. Når jeg får ros så blir jeg som oftest veldig rød rundt ørene og ser mye i bakken. Jeg synes ikke flashing av egne talenter hit og dit er noen essensiell nødvendighet for å lykkes her i livet. Er kanskje derfor jeg sliter litt med jobbintervju når det kommer til disse tre positive/tre negative-egenskapene med meg selv som menneske. Jeg vet med meg selv at det gjør er bra nok, og jeg setter pris på at alle disse egenskapene jeg besitter er såpass velutviklede, men å høre andre folk si det...jeg vet ikke, jeg bare tror ikke på dem. Fordi jeg har en spontantanke som ofte oppdriver rundt at jeg er god nok for meg selv, men ikke for andre. Derfor har jeg har bestandig slitt med å ta ros jeg får av andre seriøst.

7. Vetrinæryrket står mitt hjerte nærmest. Det har bestandig vært drømmeyrket og vil nok trolig alltid være det også. Jeg viser til innledningen at jeg suger kongeballe når det kommer til matte og biologi, så det vil i så fall ALDRI bli en realitet. Jeg har alltid hatt en hang til å hjelpe de som ikke kan hjelpe seg selv. Dette gjelder ikke eldre og andre pleietrengende, der jeg har forstått at jeg ikke høster noen som helst form for nestekjærlighet eller legitim empati, men når det kommer til dyr har jeg bestandig hatt en inneboende trang til å hjelpe og beskytte dem av hele mitt hjerte. Og skulle jeg finne på å donere de siste kronene som finnes i bunnen av jakkelomma til ett eller annet veldedig formål er den avgjørelsen alltid bænkers. Foreningen for hjerte og lungesyke eller Redd Barna har aldri fått et rødt øre av meg. De går heller til dyrebeskyttelsen eller diverse frivillige adopsjon/omplasseringsorganisasjoner. Her er det absolutt tatt i betraktning hvilken art som har håva inn mest tusenlapper fra før. Jeg velger heller å la mine artsfrender henge.

8. Alle bøkene jeg kjøper (med unntak av pensum) ligger i hvert fall et år før jeg leser dem. Jeg vet i grunnen ikke hvorfor. Kanskje jeg føler at de må modnes. Kanskje liker jeg den litt "gamle lukta" av bøker. Søkte opp dette fenomenet på google for å sjekke om det var andre som også gjorde det samme. Fant ut at det er klassifisert som en "avhengighet" av mennesker med forskjellig doktorgrad som tydeligvis foreleser om dette til daglig og ironisk nok har skrevet bøker om det. Plutselig virket ikke min nåværende studiesituasjon så meningsløs lenger. Men har i alle fall funnet den japanske ikke-diagnoserte betegnelsen på den. Tsundoku. Det er det jeg er. Så nå har du lært noe i dag også ved å lese denne bloggen.

Avslutningsvis derimot, skal undertegnede gjøre seg klar til kamp om heder og ære i Quizløysarlaget. Jeg er skikkelig kul, skjønner dere.

18.02.2013 Skriblerier

Digresjon

 photo tumblrmin_zps243cdb13.jpg

For hver meningsløse artikkel i kompendiet finnes heldigvis meningsfulle tumblr, også kjent som digresjonens særegne maktmetropol (hentet fra min tumblr.konto her, skulle du ha noen timer til overs) Hvorfor jeg har Triana Iglesias som profilbilde vet jeg sannelig ikke. Så klart, jeg har jo tatt bildeanalysefag, så jeg vil nok påstå at jeg har kompetanse nok til å bedømme kvinnelig skjønnhet. Dette innlegget fungerer uansett bare som en subtil utsettelse i forkant av starten på den alt for lange artikkelen rundt Postinformasjonsalderen og terping på den kvantitative innholdsanalysen. Utsette, utsette, utsette. Fikk forresten spørsmål av en andreklassing i dag om jeg skulle skrive bacheloroppgaven min på episodisk sportsunderholdning med fokus på wrestling. Hadde utvilsomt vært veldig morsomt. Jeg har allerede en drøss gode disposisjoner i hodet, selv om de fleste uansett hadde kommet frem til samme konklusjon, uansett problemstilling "World Wrestling Entertainment: Hypokondriets ukronede konge". Tja, så hadde kanskje ikke oppgaven vært særlig objektiv. Men nå er jeg ikke videre kjent for å skrive på fellesskapets vegne.

Hm. Mediesosiologikompendiet, ja... Hm. Lurer bare på om jeg skulle ha arrangert alle 500 dvd`ene mine i alfabetisk rekkefølge...Ja, det skulle jeg absolutt ha gjort.

19.01.2013 Seriøst, ass

"Daughter" - Nicole Blackman

"one day i'll give birth to a tiny baby girl
and when she's born she'll scream and i'll make sure she never stops.

i will kiss her before i lay her down
and will tell her a story so she knows how it is and how it must be for her to survive.

i'll tell her about the power of water, the seduction of paper
the promise of gasoline, and the hope of blood.

i'll teach her to shave her eyebrows and mark her skin.
i'll teach her that her body is her greatest work of art.

i'll tell her to light things on fire and keep them burning.
i'll teach her that the fire will not consume her,that she must take it and use it.

i'll tell her to be tri-sexual, to try anything, to sleep with, fight with, pray with anyone,
just as long as she feels something.


i'll help her to do her best work when it rains.
i'll tell her to reinvent herself every 28 days.

i'll teach her to develop all her selves
the courageous ones, the smart ones, the dreaming ones, the fast ones
i'll teach her that she has an army inside her that can save her life.

i'll tell her to say FUCK like people say THE
and when people are shocked to ask them why they so fear a small quartet of letters.

i'll make sure she carries a pen so she can take down the evidence.
if she has no paper, i'll teach her to write everything down on her tongue,
to write it on her thighs.

i'll help her see that she will not find God
or salvation in a dark brick building built by dead men.

i'll explain to her it's better to regret the things she has done than the things she hasn't.
i'll teach her to write her manifestos on cocktail napkins.

i'll say she should make men lick her enterprise.
i'll teach her to talk hard. i'll tell her that her skin is the most beautiful dress she will ever wear.

i'll tell her that people must earn the right to use her nickname,
that forced intimacy is an ugly thing.
i'll make her understand that she is worth more with her clothes on.

i'll tell her that when the words finally flow too fast and she has no use for a pen
that she must quit her job, run out of the house in her bathrobe, leaving the door open.
i'll teach her to follow the words.

i'll tell her to stand up and head for the door after she makes love.
when he asks her to stay she'll say she's got to go.

i'll tell her that when she first bleeds when she is a woman,
to go up to the roof at midnight, reach her hands up to the sky and scream.

i'll teach her to be whole, to be holy,
to be so much that she doesn't even need me anymore.

i'll tell her to go quickly and never come back.
i will make her stronger than me.

i'll say to her never forget what they did to you
and never let them know you remember"

God helg alle som setter pris på brutalt ærlig litteratur. 

09.01.2013 Filmen

Nie mehr ohne Dich // 2011

PhotobucketPhotobucketPhotobucket

Feel-good film. Og Ken Duken, ass...DET er feel-good, dèt På skyhøyt nivå! De fleste av dere vil kanskje kjenne ham igjen som Fehmer fra Max Manus. Og jeg må virkelig si at jeg har fått øya opp for denna karen. En film jeg ville ha sett ganske lenge nå og som jeg måtte gjennom utallige sider opp og ned med medieteoretiske perspektiv for å gi meg selv som belønning. Sånn har jeg faktisk tenkt å belønne meg selv fremover, og videre inn i 2013. Det er så mange filmer som skal sees. Og selvfølgelig, røykeslutt - jeg røyker jo ikke fra før, så det blir jo et eksepsjonelt lett nyttårsløfte å overholde.

06.01.2013 Jentepreik

Jeg har det egentlig helt fantastisk...

La meg i alle fall starte i dur og gli mykt og smilende gjennom alt det herlige som har hendt i det siste. Sånn som alle kjedelige bloggere gjør. Selv skal jeg styre langt unna avsnitt som tar for seg "Julens måltider - en bildefortelling i atten innlegg" og "la meg for all del poste en helvetes overdådig bildecollage over ALLE julegaver jeg har fått - fra adapter til åkersnelle" For i år fikk jeg akkurat det jeg ønsket meg mest. En stille og rolig julefeiring sammen med de menneskene jeg bryr meg mest om og en stk ekstravagant nyttårsfeiring jeg fortsatt forsøker å komme meg etter. Selv om jeg ble båret rundt på ryggen til en gutt mesteparten av kvelden fordi han synes synd på meg siden jeg av fri vilje valgte å gå i stiletthæler på holka...hvordan sier man NEI til sånt?!? Jeg klarte på årets målstrek å nedbetale iMac`en. Den er endelig min og ikke Terra sin. Jeg fikk toppkarakter på eksamen i universitetsfaget jeg elsket mest. Stort bedre enn det blir det i grunnen ikke :) Jeg har klart å holde angsten på nogenlunde avstand gjennom disse seks månedene. Ja, jeg lider av angst. Visste du ikke det? Neivel. La det heller bidra som dagens lærdom om du ikke har fått noe vettugt ut av søndagskvelden uten at det skal fungere som en grobunn for moderlig/faderlig forferdelse.

"...meanwhile in an apartment downtown..."

La meg spille en smule rundere Carrie Bradshaw i nok et øyeblikk av rent avsinn da jeg lufter spørsmålet...Finnes "Six Night Stands? Vær så snill; svar meg på det om de finnes. Jeg vil i så fall bli veldig lettet. Vi som kvinner trenger nemlig en bekreftelse på at det er utallige oceaner som skiller begrepene "skjøge" og "kvinne som utforsker sin seksualitet uten forpliktelser" på en trygg og forsvarlig måte. Spesielt når andre mennesker du omgår deg med dagelig begynner å få en viss peiling på hva det egentlig er som foregår og spinner egne meninger uten å i det hele tatt vite hva som ligger bak, eller kjenner deg som menneske, kun som klassekamerat. Ja, kjære venner. Jeg har driti realt på draget. Og her snakker vi bremsespor.

Veninnene mine har alltid sagt at jeg er en vaskeekte Charlotte. Minus barn, både biologiske og/eller adopterte og drømmebikkje. Og så mye som jeg hater å innrømme det er det sant. Innerst inne finnes nemlig den siste resten av en liten drømmer med store uskyldsrene øyne som stirrer opp på en himmel full av fallende stjerner og som fortsatt er hellig overbevist om at alle drømmer kommer til å gå i oppfyllelse bare man tror sterkt nok. At man vil ende opp i et nett lite hus man kan kalle sitt eget, på stedet der man selv vokste opp og hadde verdens beste barndom i sentrum av kremfarget interiør, selve drømmeprinsen og verdens vakreste barn. Egentlig er det bare deilig å være såpass ærlig. Og det er enda godt at man kan lulle seg inn i denne illusjonen når livet går en i mot og hverdagens evinnelige søken etter å finne dette mennesket. Så ærlig skal jeg faktisk være at jeg innrømmer at dette er det jeg bestandig fordømte andre jenter for. Noen jenter er såpass kompliserte at vi signaliserer at vi ikke vil ha noe med dere å gjøre. Men det betyr rett og slett ikke at dere skal ut å finne dere en ny jente når dere har prøvd dere på oss. Neida. Når vi ikke klarte det, er dere utemmelige og vil for alltid være alene. Og det handler ikke om empati sisters i mellom. Han kan være den største drittsekken i verden men vi vil fortsatt agere terretoriale ovenfor våre "erobringer" og angripe en hver annen hunn som beveger seg innenfor grenser der hun ikke hører hjemme. Det ligger biologisk i en hver kvinne å hate andre kvinner. Uten særlig grunn. Dette er kokt ned til konkurranselementet. Og dette forventer noen jenter at alle gutter skal forstå. Automatisk. Noen ganger skjønner jeg virkelig homofile så alt for godt. Og vi jenter kan skryte like mye av vår "tid i felten" som gutter kan. Den eneste forskjellen er vel mottakelsen hos det gitte publikum. Og for meg som ganske sen rekrutt, er det min jobb å pløye for å ta igjen tapt tid i tjenesten.

Og dermed var jeg blitt en Samantha...og jeg likte henne. Selv om jeg innerst inne vet det, er jeg den siste til å faktisk si det. Jeg har ikke dårlig selvbilde i det hele tatt. Jeg drar utrolig god nytte av at jeg har et over gjennomsnittlig godt hode på skuldrene mine. Der  skal jeg ikke en gang prøve å forfalske ydmykheten min. Jeg har en drøss suggestive meldinger fra diverse kamerater på mobiltelefonen som ikke akkurat beviser det motsatte. Hvorfor beholder dem spør du kanskje? Vel, like greit å ha blackmailmateriale i tilfelle kjærestene deres skulle finne på å snoke i "sendt". Ja, du leste riktig. Likevel...presterte jeg å møte ekskjæresten som jeg ikke har sett siden starten av forrige januar til søndagskaffe i slutten av november. Bare for å fastsette om jeg kan treffe ham eller om jeg må kutte all kontakt meg ham. Irritasjonen over det logiske faktum at jeg tok det så ufattelig tungt og han "slapp unna så lett" hadde kjølnet ganske raskt. Og selv om han så faen så bra ut, en smule i pikturesk retning alà Dorian Gray og jeg minnet mer om portettet på loftet, gikk jeg derifra i regi av to klemmer og et smil jeg aldri helt har glemt, med en nogenlunde god følelse innsides selv om jeg til tross for alle egne overbevisninger om at det faktisk ER over, aldri har vært så livredd som da jeg gikk innover til byen for å møte ham. Og innerst inne lurte jeg på hvorfor. Jeg skulle jo bare møte et helt vanlig menneske. En kompis, faktisk. Det som er så fryktinngytende er at jeg innerst inne vet at det burde vært et "men" der et sted. Nå hører det jo også med til historien at knærne mine sviktet fullstendig da jeg skulle gå frem og gi ham en høflig "takk for sist-klem" da vi møttes under Trygvasson og jeg snublet i mine egne føtter og falt inn i armene hans. Jada. Keep it classy. Omfavn dine svakheter var det en idiot som presterte å fortelle meg en gang. Greit. Jeg driter i rødvin og melkesjokolade og kjører rett på primakaliberet. I stedet for å ta det rådet bokstavelig talt, noe som jeg ikke har hatt noen videre større problemer med, bør jeg uansett bare slette ham som Facebookvenn. Så slipper jeg å ha tilgang til alle bildene. Heldigvis har jeg gått til anskaffelse av en ny mobiltelefon. Dermed har jeg i alle fall sagt farvel til alle 418 meldingene hans.

Og jeg finner meg selv i å stille meg ett eneste spørsmål, akkurat det samme spørsmålet som dukker opp hver morgen påfølgende enda en søvnløs natt: Hvorfor gjør jeg dette mot meg selv? Er det fordi jeg leter etter på samme linje eller noen bedre? Da tror jeg faktisk jeg må lete en stund. Jeg har tross alt bare seks mnd til kusine Kristins bryllup og alle skulle vel bli overrasket om jeg dukket opp uten date. Selve ordet "date" er egentlig blitt tabu i mine ører. Man kan snu seg rundt etter en våt kveld på byen og egentlig ikke kjenne personen som ligger ved siden av deg dagen etter. Selv om det er samme person. Et menneske man egentlig ikke kan fordra men som rett og slett bare...er der. Tilgjengeligheten var så alt for åpenbar. Det er så deilig og vondt på akkurat samme tid. For ham er dette bare rent fysisk selv om han brillierer verbalt med setninger som definitivt ikke er innøvd på forhånd. "Dere jenter har så myk hud..." Tusen takk til deg, påsan. Nå...har du veldig mye imot å komme deg til helvete ut av leiligheta mi? Og man sitter igjen, alene, omsløret av varme laken og funderer på akkurat det samme som Bradshaw selv stilte seg i den ene eller andre episoden av min nye favorittserie: Er sex uten følelser virkelig mulig for oss jenter?

Jeg tar tilbake det jeg presterte å si sist om at jeg var over det verste. Men jeg er sånn nogenlunde på god vei selv om jeg nå har lest i gjennom innlegget og føler at det meste av meninger og tanker kun ble slengt hulter til bulter uten noen form eller sammenheng. Sådan representerer oppsettet, eller mangelen derav kveldsformen. Jeg ser uansett frem til våren da jeg har store planer om å gjøre en god del interiørmessige forandringer innendørs så jeg får andre ting å tenke på. Den største utfordringen blir nok å senke (køyedobbelt)senga fra takhøyde og ned på bakkenivå. Og det er både ment i symbolsk og praktisk forstand. Jeg begynner å bli lei av å klatre i stiger hver kveld og hver morgen. Ja, og før du tar opp det uungåelige... jeg har falt i den og nesten brukket benet, så stigen må bort. Jeg var fristet til å skylde på stigen for semi-beinbruddet men minnene om at jeg noen mnd tidligere også nesten hadde klart å knekke armen i kjøkkenveggen fordi den tilsynelatende var "i veien", stoppet meg fra å redusere stigen til pinneved. Slo ikke ned kjøkkenveggen, heller. Selv om jeg hadde veldig lyst etter at jeg hadde ligget på kjøkkengulvet i rundt en halv time i ekte Peter Griffin-stil stirrende opp på rødsvinsflekkene i taket. Nå har jeg bare enda et fet arr å skryte av i baren.

Noen ganger lurer jeg på om pappa vet hvilken datter han har...

29.12.2012 Blogg

#404 - Blogg under ombygging

...håper motivasjonen kommer av seg selv etter det nye designet er på plass. Jobber ut i fra et basdesign så alle rosa farger, hjerter og sløyfer skal bort. Slapp av, jeg har ikke fullstendig mista forstanden.

02.12.2012 Blogg

Livstegn...er vel sterkt tatt å ta i.

Jeg skal være kort. Jeg ville bare gi lyd i fra meg.  I skrivende stund er jeg ferdig med første eksamen og har kun dager til mine to siste; strategisk godt plassert en dag etter hverandre. Shit is getting real, folks. Det er rundt denne tiden man begynner å savne fulle åttetimersdagers som arbeidende kvinne med lønn, på tross av alle barnehyl, stappfulle prøverom og kunder som kjefter på deg. Det er vel kanskje derfor man kan finne meg i en nærmest tom lesesal på en søndags eftan, dypt begravd i kamerainstillingslære til internasjonalisering, kulturforståelse og ikke minst latterlig lange artikler om norsk nyhetsutforming, skrevet av menn som sikkert aldri har hatt sex. Mulig de har fappa til Vår Staude et par ganger mens artiklene var under bearbeiding, men det er det nærmest de har kommet kvinnlig bekvemmelighet. Se? Jeg finner meg selv i å gå til seriøst semiologisk angrep på forfatterne av pensum. Jeg stiller meg ikke kritisk til innholdet, bare til mennesket som har skrevet under. Dessuten er det høyst umotiverende å lese om den fantastiske verden av nyheter fra 94-97, sidestillt med en ubrukelig oversikt over Kinas historiske byråkrati, mens jenta ved siden av meg får fordype seg i "Willingness to Engage in Casual Sex" og " An Evolutionary Perspective on Human Mating" Nesten litt lyst til å spørre henne om akkurat HVA hun studerer og dermed stille meg selv spørsmålet om hvorfor ikke jeg studerer det samme.

Ufrivillig overfølsom i disse eksamenstider er jeg også blitt. Lå i sofaen å grein som en liten unge da familien fikk et nytt sett med vinterdekk i Lyxfellan. Jeg må i tillegg gå ut av rommet når den nyeste Staoil-reklamen ruller over skjermen. Skjønner virkelig ikke at de trodde at å sende den reklamen midt i eksamenstida som viser godt baklyste, nærmest glorifisert glade eksamensvakter som fornøyd sipper morgenkaffen kontrastisert med bleke, svette studenter som ligger over ramma å spyr på toalettet like ved, skulle hjelpe oss noe særlig.Spesielt ikke når en av locations, den mørkeste og skumleste av alle, uten tegn til lyskilde annet enn et blekt taklys, er tatt fra...netopp Idrettsbygget på Dragvoll der jeg skal befinne meg igjen...om nøyaktig 120 timer. Det er egentlig like greit å ha grudd seg til eksamen siden august. Da blir man ikke grepet av blind panikk dagen før men man får heller flyte på en jevn bølge av middels angst helt frem til får utlevert oppgaven. Først DA kan man få blind panikk. Det er i alle fall det jeg har planer om.

Men èn ting kan jeg love, har tekster som skal postes etter eksamnene mine er vel overståtte. Det loves på tro og ære.

"Cult of Personality" av Living Colour er uansett satt på repeat.

 

22.10.2012 Blogg

Til ettertanke

"I actually attack the concept of happiness. The idea that - I don´t mind people being happy - but the idea that everything we do is part of the pursuit of happiness seems to me a really dangerous idea and has led to a contemporary disease in Western society, which is fear of sadness.

It´s a really odd thing that we´re now seeing people saying "write down 3 things that made you happy today before you go to sleep", and "cheer up" and "happiness is our birthright" and so on. We´re kind of teaching our kids that happiness is the default position - it´s rubbish.

Wholeness is what we ought to be striving for and part of that is sadness, disappointment, frustration, failure; all of those things which make us who we are. Happiness and victory and fulfillment are nice little things that also happen to us, but they don´t teach us much. Everyone says we grow through pain and then as soon as they experience pain they say "Quick! Move on! Cheer up!"

I´d like just for a year to have a moratorium on the word "happiness" and to replace it with the word "wholeness". Ask yourself "is this contributing to my wholeness?" and if you´re having a bad day, it is."

 - Hugh Mackay


18.10.2012 Filmen

"Standard Operating Procedure"

("Standard Operating Procedure" (2008) / Errol Morris)

Seks forkjellige bøker, to overprisede kompendium, tilsynelatende bestående av endeløse artikler av...variabel kvalitet og en notatbok full av nedskribla refleksjoner og tanker jeg kun forstår bruddstykker av i etterkant...(mine egne notater, altså) Det er dette jeg kommer til å holde på med i de neste tre ukene. Så er kanskje like greit å "advare" om at det ikke blir så veldig mye annen aktivitet på bloggen fremover. Som om jeg i det hele tatt har kunnet påstå noe annet de siste mnd. Livet har bare skjedd. På så alt for mange måter uten at jeg har tenkt to ganger på å løfte pennen å forsøke å arkivere noe av det. Kanskje like greit. De historiene som betyr noe ender bare opp på en unummerert side, uten rødvinsflekker, i denne gradvis voksende ansamlingen av egne memorier  (som også inneholder materiale av blandet kvalitet) Jeg har fortsatt trua på at det blir like godt å lese dem om femti år, som det var vondt å skrive dem. For når livet gir meg sitroner, lager nemlig ikke jeg lemonade. Jeg tvinger livet til å ta de forjævla sitronene sine tilbake. Sånn er det jeg fungerer.

Meeen, for å i alle fall prøve å forklare min nåværende situasjon....Jeg skal snart begynne med min første oppgave på godt over fire år. Noe som jeg kommer til å ha store vanskeligheter med siden jeg sikkert kunne ha skrevet mastergrad eller høyere rundt akkurat denne dette hardtslående stykket dokumentarfilm. Hvorfor har vi plutselig fått så sinnsykt godt utgangspunkt å jobbe med? Skal ikke vi som påbegynnende medievitere streve oss gjennom ugjennomtrengelige analysemotpoler som Hitchcock og Allen? Ja, jeg innser at jeg har et luksusproblem...men dette peiler seg mer i retning valgt tematikk og sjanger som jeg personlig er veldig glad i. Jo mørkere og mer dystert, jo mer faller det i min smak. Jeg trenger en bekreftelse på at verden ikke er nedsukret. Urovekkende at jeg ikke endte opp som verken "Glee" eller "High Shcool Musical"-tilhenger til tross for min mansike avhengighet av negellakk og make-up, kanskje men jeg har ingen problemer med å innrømme at jeg foretrekker mine karakterer litt rundere i kantene, litt dypere innsides og helst med en tung psyokologisk, gjerne psykotisk last som former og fordømmer dem. Og da snakker jeg ikke om kjærlighetssorg. Selv om det til tider kan føles sånn.

Etter å ha sett dokumentaren fem ganger på to dager for å "fange opp nyansene" kunne jeg mer enn gjerne ha tenkt meg å fortfatte en halvveis sjangerstrukturmessig og halvveis verdipsykologisk oppgave med rot i den dobbeltsidige fremstillingsmetoden av bilder (som hele dokumentaren dreier seg om) versus film som pålitelig bevis og-fortolkningskilde, og effektene de i samspill har ovenfor meg som påvirkelig tilskuer med noegenlunde, dus bakgrunnskunnskap om Abu Ghraib (Jeg elsker lange setninger uten punktum. Get over it) Opp i alt dette finner vi også snev av en dobbel årsaksstruktur en uransakelig sekundærhandling i form av en allerede tapt kjærlighetshistorie mellom to kollegaer av nokså forskjellig grad og alder og der det store spørsmålet som banker et eller annet usynlig sted i filmens åpne konklusjon...I vår åpenbare leting etter svar; hvem skal verden legge skylda på? I samme diskusjon kan man også stille på nytt det spørsmålet som det blir satt direkte fokus på i flere deler av filmen, spesielt i redigeringsprosessen som fant sted i etterkant av publiseringen av bildene, hvorvidt bildets rammer hjelper å definere sannheten. Er det det som skjer I bildet som i all hovedsak er viktig, uten å en gang tenke på hva som simultant skjedde utenfor rammene og som vi som tilskuere ikke får se? Hva som skjedde før bildet ble tatt? Etter? Er det kun bildets innrammingsfunksjon og innhold som definerer virkeligheten? 

Photobucket

Intervjusekvensene er fantastiske. Lange innstillinger i maks to eller tre format; ofte med pustepauser i stedet for klipp eller avbrudd som står i fare for å ødelegge øyeblikkets spenning og fullkomne mennesklige sårbarhet, eller mangelen sådan, og minimal innblanding fra intervjueren. Filmen beveger seg kun innenfor tre rom. Bildefremvisningene som bevismateriale, intervjusekvensene; som er ment å ha en slags narrativ effekt ovenfor det vi ser på skjermen i form av bilder og rekonstruksjoner, men som til slutt ender opp med å fungere som rake motsetninger av det vi ser. De sterkeste bildene blir ofte parert med de forskjellige stemmene som alle forsvarer sine egne gjerninger og skyver skylden over på noen andre, mot et større system som i bunn og grunn koker alle forklaringene ned til samme forsvarsargument: "Vi fulgte bare ordre" Og det siste, de korte, men aldri tilfeldige rekonstruksjonssekvensene bestående av sterke kontraster og bruk av nærmest klaustrofobiske og høyst ubehagelige nærbilder. Og ikke minst, "tvinger" regissøren intervjuobjektene til å ha direkte øyekontakt med kamera. Noe som gjør hele denne "tilståelsesprosessen" ekstra intim og med en påfølgende besk ettersmak. Det å se disse menneskene rett i øyenene mens de forteller med den største selvfølgelighet er...veldig spesielt. Med tanke på hvor unge mange av dem er. 

Så ja, hadde uten tvil vært en fantastisk oppgave å skrive. Det eksisterer en helt drøss med temaer som mer eller mindre blir direkte presentert og som man kan tolke endeløst rundt. Arbitrære kjønnsroller sett gjennom et mannsdominert yrke, plassert i et partiliniær kultur og opplevelsen av det. Det er tre kvinner som blir intervjuet i denne dokumentaren. Tre veldig interessante kvinner. Og det kanskje mest oppsiktsvekkende av alle de underliggende teamtiseringer; å kun bruke sin rolle som kvinne med de kluturelle motsetninger det fører med seg i det gitte landet, å utføre ykdykelse og "oppsoftning til avhør" av de innsatte, uten å i det hele tatt røre dem, gi en like stor følelse av tortur som de mer fysiske metodene til deres respektive mannlige kollegaer. Er alt for interessant emne og noe jeg kunne ha skrevet om i det vide og det brede...For ikke å snakke om regissørens bruk av tid og flyt.

Men neida, jeg må pent og punktlig forholde meg innenfor rammen for filmatiske grunnelementer og basisvirkemidler. Urettferdig.

Anbefaler uansett alle som leser dette om å se den. Ja, den er ganske grafisk, men bør sees som et svar på vår tids ekstreme glorifisering av det amerikanske militæret. Noen ganger tror jeg vi bare trenger å se virkeligheten som den er. Avbildet som skitten, brutal og nådeløs uansett hvilket sted i verden vi befinner oss i. Virkeligheten har innmat. Noen velger å reise seg fra sofaen og gå et annet sted da nyhetsankere velger å advare om "sterke scener". Jeg sitter. Fordi jeg føler jeg MÅ se det for at jeg skal forstå. Dette er et spørsmål jeg har stilt meg selv lenge. Hvor fri kan representative medier tillate seg å være? Denne filmen er definitivt intet unntak. 

Denne skal få plass i DVD-samlinga mi; uten tvil.

13.09.2012 Blogg

" Sentralperspektiviske strukturevikvalenser", ja...

Prft! Barneskirenn, forfatter Gotfredsen (Hovin 2012:25). Jeg lever altså, mennesker. I akseptabelt velgående selv om startskuddet for gjennompløyning av et nå lodrett stabla pensum fortsatt ekkofrekvenserer i det lille, hule rommet mellom øra mine. Som jeg nå har valgt å tømme for all unødvendig informasjon, tanker og følelser som ikke har med akademiske begrepsgrupper eller mattematiske gradientfigurer å gjøre. Men jeg tør påstå at etter kun nitti sider lest sitter jeg igjen med en følelse av at forsattere av analytiske bøker som har for vane å bruke alt for mange tall og illustrative formler vi som lesere ikke forstår sammenhengen på, bare kan slutte å skrive bøker som ligger til grunne for å gi en stakkar ståkarakter på eksamen. Hey! Ikke glem at jeg tross alt ER student. Nå får jeg faktisk utbetalt studielån for å opptre og tenke kritisk, dog på riktig måte. Men la oss heller starte fra starten; min tifingra tastestraff for å ha vært på bortebane såpass lenge og ikke gitt lyd i fra meg. Men her er jeg altså igjen. På starten av et nytt studieår. Etter fire år med fast arbeid. Jeg starta jo bloggen da jeg sist gikk på universitetet, så dette glir jo lett inn i ens egen historie som et slags...symbolsk øyeblikk og jeg gleder meg allerede til de postene som vil oppdrive rundt eksamenstider. Kanskje dette egentlig skulle bare ha markert slutten på min "karriere" som bloggerske? Mye kan ha skylda for at jeg ikke har posta så veldig mye i det siste. Jeg har jo vært bortreist en del. Jeg har en universitetstilværelse med all den sinnsyke planlegginga og tvangssosialiseringa det fører med seg. Men resten av skylda skal jeg ha. Jeg har godt mulig over tredve ikke-ferdige tekster på maskina mi som bare ligger der. Av blanda grunner. Noen er bare ikke ferdige. Andre tør jeg ikke poste (fordi jeg som kjent er überkylling av dimensjoner når det kommer til egne ferdigheter i regi av ting jeg innbiller jeg at jeg eier et snev av talent av), noen er rett og slett bare dårlige og resten...vel, jeg lovte meg jo selv at jeg aldri mer skulle poste tekster som var skrevet etter at rødvinsflaska var åpna. Ikke forfatte verken meldinger eller mailer heller for den saks skyld; og igjen UNNSKYLD til de som har måttet lide som resultat av min drukkenskap på ensomme kvelder. De neste tre åra har jeg nok ikke verken tid eller penger til å holde på sånn lenger. Må da bli folk av meg til slutt også. Omsider. Ordforrådet mitt har i alle fall gått grundig bunngrøftes siden sist. Gjorde den store feilen de fleste idioter gjør. Lese gjennom tidligere tekster jeg har skrevet, og sammenlikne med de jeg strever meg gjennom nå, og forskjellene er skremmende store. Og jeg skjønner ikke hvorfor. Kanskje ikke skole staver idioti likevel. Og når vi først er inne på emnet, fant jeg igjen en av mine gamle oppgaver jeg skrev som tjueåring på mitt første år ved NTNU. Jeg kunne bare ikke fatte og begripe at jeg var jeg som hadde skrevet noe så fantastisk akademisk formulert. Deretter fikk jeg fullstendig prestasjonsangst...ovenfor meg selv.

...

Jeg legger herved opp som menneske.

Men før jeg gjør det skal jeg i alle fall på surra sammen noe som kan minne om et slags sammendrag av hva jeg har holdt på med i det siste for alle (spesielt) interesserte. Og som ekstra straff har jeg tvunget meg selv til å inkludere bilder. Fargekorrigerte til og med. 

{ Fenomenet "fhs-reunion"

Photobucket

"Nei, nå KOSER vi oss dere!" Petter ligger rett ut på gressplena i sola, tærne hans vifter energisk frem og tilbake under de alt for gjenkjennelige lilla, prikkete sokkene. Audun har allerede rukket å kle av seg, og spretter rundt skoleområdet i bare boxeren. I grunnen er ingenting forandret på fem år. Older, none the wiser. "Helena, får jeg patte litt på smågodtet ditt?" spør Audun plutselig og gressplena utenfor skolebygget på Heimtun, lokalisert i Darbu, Norges navle, bryter ut i maniske latteranfall som uten tvil høres helt inn til hovedstaden. Dæven, så deilig der var å komme "hjem". Aksel drikker så mye Solo at det nesten er foruroligende. Jeg spør ham forsiktig om han ikke er redd for å drikke på seg diabetes. "Kven? Meg? Næhæi, ikkje når du e bærgænsær, næi..." Værmeldingene har for en gangs skyld velsignet oss med femogtjue varme og sola steiker der jeg bare ligger rett ut og nyter alle inntrykk. Uten sko. Uten sokker, og med tærne godt planta i gresset. Underbevisstheten trykket tærne såpass langt ned i bakken at det er fare for at jeg skal slå rot der jeg sitter. Men det hadde vel bare vært deilig, for det er intet sted jeg heller ville være akkurat da, enn der. Gjennom femtitallsshadesa kan jeg vagt se bilene komme, en etter en og ut spretter det flere exelever, den ene mer lykkelig over å se oss igjen enn den andre. Jeg smiler og tar et ekstra godt tak rundt Herdis som har lagt seg ned ved siden av meg og fyrer opp. "Jøss. Her va´re action. Erre lov å joine, eller?" Jeg åpner øynene. Noen står i veien for sola. Og jeg blir en smule lei meg når jeg innser at jeg ikke kjenner igjen dette mennesket. Jeg må blunke et par ganger ekstra for å prøve å ta tak i ett eller annet som kan minne om noe gjenkjennbart og med en gang han smiler, skjønner jeg hvem det er, kjeven min detter reflektivt åpen og han ler. Høyt. "Halla June. Fan, du ser fresh ut, ass" lyder kommentaren fra spanjolen. Fresh? Jeg? Er det en bra ting? Jeg rister på hodet. Fy...fader. Noen har tross alt forandra seg MER enn andre. Helomvendig, vel jeg heller si. "Shiiiit. Når ble du så deilig`a?" ble jeg frista til å si. Jeg lot kommentaren utebli men stotra frem ett eller annet som kunne ligne " Takk det samme". Både jeg og Herdis må lene oss ekstra godt til side for å oppleve synet av spanjolen bakfra mens han spankulerer inn døra til skolebygget. Han blir senere låst inne av kokka mens han pusser tenna før hjemreise. " Åh, løøøøø...!" ler Even og resten av gjengen stemmer i med like stor iver og nok en gang må folk på Oslo S snu hodene for å prøve å identifisere hvor de svake lydene av latter kommer fra. Heimtuninger, ass. Nordens beste folkeslag.

Helga i Darbu var fantastisk. Kan si med den største sikkerhet at jeg for første gang på i alle fall et halvår, har slappa av ordentlig og kost meg som jeg ikke kan huske sist jeg gjorde. Denne gjengen, denne lille, store søskenflokken er samla igjen og det er til å grine av. Jeg er så ufattelig glad i disse. Så mange forskjellige mennesker, så mange kryssende personligheter og likevel, erteris. Mens vi prater kommer bildene. Fortidens mange lørdagstradisjoner der festene vi egentlig ikke fikk lov å ha tok plass blandt gravlys og halvfulle cavaflasker i skogen ved Kroa, uansett årstid. Skulle vi kose oss, skulle vi kose oss. Verken ubrøyta og nærmest ugjennomtrengelig skogsterreng, tjue kalde eller forfrosne fingre skulle sette en stopper for det. Og så er vi vel den eneste skolen i Norden som sammen har skrevet ikke bare en, men to eksemplarer av "Do-boka" Inger, deres høyebeskytter, har tatt dem med i anledning, og vi sitter å leser oss gjennom side opp og side ned av høyst formidable diskusjoner. Rart hvor produktive folk blir i tankegangen når de sitter på toalettet klokka fire på morgenen. Kanskje jeg burde prøve det hjemme og håpe at de gode formuleringene som en gang eksisterte innad, kommer av seg selv. Det å treffe på Arild igjen, ble nesten for mye for oss alle. Vår rektor. Vår reservepappa og det mennesket i verden jeg kanskje respekterer mest. En personlighet som får deg til å føle at hver samtale er et personlig privilegium og kanskje den eneste kristne mannen som noen sinne har spurt meg om han kan få en kopi av Fremmed Rase´s "Råne". Hør på heeeele smørja før du leser deg videre. Ok? Ferdig? Floooott. Nå, prøv å forestill deg skribenten som lykkelig uvitende tolvåring og uttrykket hun har i ansiktet etter å ha hørt denne for første gang. Akkurat. ...du kan slutte å le nå. Kynikeren i meg er sikkert på at Arild til stste slutt brukte dette som eksempel til utenforstående elever om hvorfor du ALDRI bør dra til Trondheim. En mann som jeg er overbevist om kan ALT, som har tidenes beste klemmer og verdenshistoriens desidert største tro på mennesket. Vi kunne likesågodt ha satt fyr på skolen, hans livsverk, og han hadde likevel kommet hinkende ut av ruinene, dekket i aske, gitt deg en god klem der du står med fystikkene i hånda og dratt den samme moralske avslutninga som eksisterer i alle 7th Heaven episoder " Du mente det sikkert ikke. Vi gjør alle feil" <3 Det å si farvel med den mannen, ikke bare en men to ganger, skjønner jeg ikke hvordan jeg klarte. Jeg strigråt i timesvis ifølge pappa som kjørte meg hjem første gang og jeg slokna visst av dehydrering ett eller annet sted mellom Gjøvik og Lillehammer. Og så kunstlærer Tormod, som med sin veltalenhet og barnelignende syn på livet, har sjarmert et tjuetalls kvinnelige elevhjerter i senk. Hvert eneste år. Og denne helgen er inntet unntak. Han er alltid omgitt av kvinnfolk den mannen, noe som jeg tror fruen i huset synes er hysterisk morsomt.

Om internatleder Leila kan man vel ikke gjøre annet enn å dra replikken jeg fikk høre første gang jeg hilste på henne: "Jeg biter ikke. Jeg sluker helt". Fantastisk dame.

{ Studiepreik

Photobucket

Jeg har starta livet som student, for andre gang. Har overlevd to fadderuker, med den ene leksjonen i bakhuset at jeg nok aldri kommer til å drikke så mye øl igjen, omgitt av gutter som er tre-fire år yngre enn meg, en god del av dem faddere, som skal passe på meg på et sted som vanligvis verter de som ikke kommer inn på stedene jeg bestandig vanker på. Fikk det nedsprikra da jeg prøvde å bestille sprit i baren på et sted som til og med har "studentstørrelse" på ølglassene sine. Keep it classy. Og for første gang i mitt liv finner jeg meg selv i å dra meg selv voldsomt i den ikke-eksisterende skjortekragen og si til meg selv "Fingra fra fatet, June. Han er bare unggutten" Og realiteten kom å kjippa meg nyslipt og hardt i bakhuet. Jeg er nødt til å ta meg sammen og justere synet på meg selv i forhold til menneskene rundt meg. Jeg er ikke den "yngste" eller "minste" lenger. Den jobben er nå overlagt til noen andre. Jeg er den dama alle kan komme å spørre om livets tøffe spørsmål og om det er sant at alt blir lettere med åra. Bursdagsinnlegget mitt der jeg påstod at alder egentlig ikke betydde noe, ble resultert til pur løgn i det ene øyeblikket jeg var fanget på et faddervors, inners ti kroken i en mer eller mindre ufrivillig samtale med en påbegynnende klasseveninne fra en annen faddergruppe, godt inn i sin andre Riesling med praktsetninga " Du må bare la det gli og henge masse sammen med oss, vettu. Så føler du deg ikke så gammel lenger" Javel. Med tanke på at jeg var ikledt Lara Coft-kostyme for anledningen kunne hun fanken meg takke gud og hvermann for at jeg ikke visste hvordan vinduet i den leiligheta skulle åpnes...Veien ned til asfalten hadde kanskje ikke vært særlig lang fra andre etg men impaktet hadde sannelig banket inn, pannbrusk først, det jeg ikke kunne. Jeg måtte bare smile og bli med henne på do siden hun nektet å gå uten meg. Og det vi jenter gjør på do sammen, får dere gutter aldri vite. Så ikke spør. Vi har regler om å aldri snakke om det. Det er noe vi lærer fra barnsben av. 

Selve studiene har kommet litt brått på selv om jeg har hatt månedsvis på å forberede meg. Da jeg satte meg ned i lesesalen for første gang på fire år med åpna bøker, ny og spennende kunnskap lysende rett i ansiktet fant jeg selv i å sitte å balansere penna mellom to fingre, bite meg selv i leppa og tenke: "Javel...hva gjør jeg nå?" Ok. Så er jeg kanskje ikke kommet så godt inn i leserutinene som en gang var der. Men jeg prøver å unngå studieteknikken, eller mangelen derav, jeg led av sist jeg studerte. Som ærlig talt holdt på å ta knekken på meg. Det er vel der "studieskrekken" min fikk sitt begynnende opphav. Og jeg bruker begrepet "begynnende" ganske løst, for det var mange faktorer som spilte inn på at jeg til slutt begynte å kaldsvette bare jeg gikk inn på nettsida til NTNU eller hørte ordet "utdanning".  Men under min første studietid satt jeg parat å leste. Hjemme. Ble aldri med ut. Nå hjalp det kanskje ikke at mitt studium verken hadde noe som kunne ligne på en organisert linjeforening eller fikk utdelt faddere, men jeg tror ikke ting hadde blitt annerledes om situasjonen var det . Det at jeg heller sletta en hel ferdigskrevet oppgave fordi jeg ikke var fornøyd med den for så å starte på nytt, parret med det faktum at jeg led av et perfeksjonssyndrom som var på grensa til at min mor holdt på å bestille time hos krisepsykiater til meg, gjorde livet som student...uutholdelig. Jeg HATA tilværelsen min med en pasjòn ulikt noe jeg aldri før hadde kjent. Alt dette, i tillegg til at jeg ble sittende som ansvarsperson i en ikke-fungerende eksamensgruppe i hele åtte uker ved semesterslutt, da jeg allerede var utbrent av alle stressfaktorer og uoppnålige forventninger, hjalp ikke stort og jeg bare konka fullstendig med kropp og sinn. Jeg var så fly forbanna på alt og alle etter bestått eksamen at jeg ikke visste hvor jeg skulle gjøre av meg. Forklarer vel hvorfor jeg aldri er i særlig kontakt med folk fra den perioden lenger. Slik har jeg bestemt meg for at det ikke skal bli i år. Noen betydelige rester av jævelskapen henger selvfølgelig igjen og må definitivt jobbes hardt med, men jeg kjenner at grunnlaget er en del bedre i år. Jeg skylder på alder og erfaring. Og at jeg faktisk har gått til anskaffelse av det man kan kalle et sosialt nettverk. Dessuten har vi verdens tøffeste linjeforening i folka i Primetime som jeg vurderer å søke verv i til våren :) Hurra. Da betyr det ingenting at jeg allerede nå har begynt å grue meg til de tre eksamnene jeg skal ha før jul.

Jeg studerer sammen med godt over 70 elever. På min faddergruppe, som forsåvidt også er den minste av alle sju, er det plassert...spesielt folk. Veldig spesielle folk. Mennesker som kutter av seg fingre når de skal skjære opp blomkål, mennesker som har bodd på Grønland og kan bøye grønlandske verb på femti forskjellige måter og ikke minst de menneskene som kan drikke to flasker hvitt på vors og fortsatt bestille en ny flaske ute på byen. Yes. Jeg derfinitivt havna sammen med riktig folk. Bildene som er vedlagt ovenfor viser undertegnede i full gang med opptaket i linjeforeninga. Mind you, DET er noe jeg helst vil slippe å gjøre igjen. En del svømming med klær på, dypdykk i en blanding av mel, olivenolje og tran og rå fisk...MYE rå fisk. Det er forresten det som henger mellom meg og klassekompis Ove på bildet til venstre. Et ekte "Lady&Landstrykeren" -øyeblikk. Gatene i Trondheim var trygge i regi av heltefesten i Fadderuka representert i midten. Jeg føler fortsatt at Mario, Luigi, Lara Croft, Robin Hood, julenissen, Marilyn Monroe og Johnny Rotten, uten tvil hadde vært en bedre Justice League enn den vi fikk servert på Cartoon Network da vi var små. Og ja, folk Instagrammer fra lesesalen også nå om dagen. Det er håp for landets fremtid når ungdommen har prioritetene sine i orden.

 

{ Den brutale sannehten om slektstreff; jeg ser helst at dette forholder seg kortest mulig (og jeg har tross alt forelesning i morgen ved daggry)

Photobucket

Jeg hadde aldri vært på slektstreff før. Mulig jeg kun slengte meg med for å glede bestemor og ikke minst prøve å få en slags oversikt over hvem alle disse folka var som hadde lagt meg til som "venn" på fjesboka og som jeg ikke hadde den fjerneste aning om hvem var. Måtte spørre Andersen den eldre til råds et par og tjue venneforespørsler senere og fikk vite at de alle var søskenbarn av meg. Javel. Og de skulle jeg få møte. Jaha. Spennende, da.... Jeg dro i god tro men skjønte med en gang når folk åpna kjeften at det nok kom til å bli en ganske heftig søndags ettermiddag med mange påklistra ansiktsuttrykk. For alle som har vært på familietreff når det går noen år i mellom, i vårt tilfelle ti, tror jeg det var, er motivene til folk krystallklare og nærmest skrevet i panna på dem med en gang de velter seg over dørkarmen og starter pratet. Hvem har, til dags dato, det beste livet av alle sammen? Nå kan vi jo alle diskutere hvilke verdier som er relevante for å definere "det gode liv" (om noe slikt i det hele tatt eksisterer) men i familiesammenheng koker det seg oftest ned til hvem som har....oppdatert sivilstatusen best siden sist (June: 0 Søskenbarn:1), hvem som som har flottest hytte med best beliggenhet..."og nevnte jeg at vi la italienske fliser på badet i forrige uke?" (June: 0 Søskenbarn: 2), hvem som har den feteste og best betalte jobben (June: - 0 Søskenbarn: 3), og ikke minst...hvem har fått flest barnebarn siden sist treff, og hvem tatt med flest bilder å vise rundt (Junes mor: 0 Søskenbarn: 4) Ding ding ding! K.O. Game over. Jeg erklærer meg taper foran alle sammen. Det er ingen andre som har baller til å si det, så jeg kan i alle fall ta mikrofonen når ingen andre tør, og rope såpass høyt at alle sammen hører det.

Jeg har nemlig lært at barnebarn er makt og sikker valuta når det kommer til rangstigen i det tydeligvis konstant voksende familietreet, og jeg gruer meg til min mor blir stilt til veggs av en eller annen fjern slektning jeg allerede har glemt navnet på. Jeg ser at det ene søskenbarnet som kan smykke seg med tittelen "nyeste barnebarn", og som løper fra person til person for å trykke en hel lommebok full av bilder opp i fjeset på dem, med ett har sett seg ut mamma. Å nei...Det er ingen vei utenom. All verdens skrekkscenarier spiller grenseløse skalafarser foran øynene på meg og jeg vurderer bare å ta med meg mamma og løpe til nærmeste nødutgang.. Ikke dette. For all del. Ikke dette! Øynene lukkes og trommehinnene autoimploderer for å prøve å unngå dette øyeblikket og jeg ser samtalen ta plass i mørket foran meg.

" Sååååå..."starter hun rolig og holder et godt grep om lommeboka. "Hvor mange barnebarn har du, da? Du har jo en datter du, har du ikke det? Hvor gammel er hun blitt nå?" Mamma har et uttrykk i ansiktet som tilsier at hun vil lyve. Og det til de brennende grader. Men hun trekker pusten og svarer som sant er. "Ingen barnebarn..." Hun ser søskenbarnet starte å løfte hånda med bevismaterialet i i skjelvende triumf før hun kjapt bryter inn "...foreløpig. Men du vet, June er jo ikke mer enn...25...så...jada..." Jeg skjærer en grimase. Og enda en. Den trodde hun ikke på selv en gang. Jeg fikk jo tross alt ingen brødre eller søstre som kunne fungere som biologiske fraktreserver når denne utgaven skulle vise seg å være så vanskelig i drift. Mamma fortsetter og etter det flakkende blikket å dømme, er det kun nødrasjon det nå er snakk om for å prøve å utsette det uungåelige. " Men stesønnen min og samboeren hans har adoptert to omplasseringshunder, da. Den ene heeeelt fra Romania" Det blir stille. Pinlig stille. Jeg kjenner jeg blir varm langt oppover øra og jeg skjønner at jeg er blitt en heller dårlig representasjon for min del av familien. Samtalen har allerede rukket å pådra seg asiatiske undertoner da søskenbarnet ler og gulper opp en eller annen kommentar som hun ikke mener men som kan fungere som en god overgang til de tjuetalls bildene av spedbarn med rosa hårsløyfer og store, blå øyne, som nå titter på oss fra bak læret. Vi er fanget. Igjen. Fy faen, så kleint.

Heldigvis var det ikke slik det skjedde. Men det kunne godt ha gjort det. Hadde det ikke vært for at vi tross alt ER familie og i den forstand har fått en ordentlig oppdragelse. Og så er vi glade i hverandre, da. Det glemte jeg å føye til. Men for all det, la det gå en tjue-tredve år til neste gang. Så kanskje jeg har vært såpass heldig å skaffe meg...en omplasseringsvofse og muligens en deltidsjobb som freelancer i Smøla Tidende å skryte av.

Kveld´folkens.

Soundtrack: kd lang & The Siss Boom Bang - I Confess (LIVE) Jeg tror jeg er forelsket i en stemme nok en gang. Og for å avblåse alle sementerte stereotyper: man er ikke lesbisk fordi man hører på kd lang. Hvor mange ganger må jeg presisere dette? ^^

09.08.2012 Blogg

...med nogenlunde godt samvete

Jeg utsetter. Når sant skal sies er jeg alt for sent oppe. Jeg vet at klokka ikke har runda halv åtte enda, men så skal ikke du opp halv fire i morgen tidlig for å sette deg i en taxi på vei til togstasjonen, "nyte" en liten titimers godt plassert et sted mellom hylende unger og menn som har drukna seg i aftershave, på tur inn til Oslo, for så å hoppe på et lokaltog til Darbu. Og for dere få som egentlig VET hvor Darbu ligger, kan dere tenkte dere at det er grunn til å glede seg om man gikk på Folkehøgskole der og skal på femårsreunion. Og ikke har jeg bare gått på FHS, jeg har i tillegg jobba der som lærer, noe som gir meg et litt spesielt forhold til stedet. Gøy blir det i all fall. Får bare håpe jeg kommer hjem i et helt stykke. Festene på Kroa har en tendens til...vel, å ta litt vel av når bygdefolket og exelever møtes.

...og det er ikke det at jeg nyter å stå opp grytidlig...midt på natten, men sånn er realiteten da man reiser sammen med en venninne som ikke har råd til å vente til tider normale mennesker velger å reise. Herregud. Ti timer, jävlar.

04.08.2012 Musikk

Fan, fan, FAN....!



For et par timer siden gikk Thåström av scenen i Borggården i Trondheim. Han har til og med spilt i et kvarter lengre enn han opprinnelig skulle. Og jeg sitter hjemme. Uten å ha hørt en eneste strofe. Jeg er så misunnelig at jeg holder på å etse vekk midtveis. For den som har fått det absolutte privilegiet å høre mannen spille er ingen andre enn min egen mor, som knapt visste hvem Thåström var. Begynnelsen på min personlige tragedie startet på en onsdag, en gang rundt middagstider. Jeg og mamma hadde møttes til en av våre mange "vi har hatt en crappy dag på jobb la oss drite i det og heller spise god mat sammen"- dater. Planene for helga var allerede lagt hos begge. Jeg skulle på jobb og hun skulle på konsert (jeg kan ikke akkurat skryte på meg et særdeles spennende ungsomsliv) Konsertens headlinere var Dum Dum Boys. "Joda, greit nok det" fant jeg meg selv i å si, uten alt for mye entusiasme innabords siden jeg sjelden eller aldri helt har skjønt sjarmen. Og mulig jeg blir å høste dårlig rykte på meg nå, men tar man et øyeblikk og trår uredd utenfor bokser og skuer, kan man jo selv se hva min fødeby har prestert å gulpe opp løpet i de siste fem åra...Rockheim, VIP Lounge og urgh... Anne B Ragde. Jeg ser Andersen den eldre er ute etter å imponere og måten hun trekker pusten på er urovekkende. " Ja, og så er det en annen en også...en som varmer opp...hva var det han het igjen? Thåstöm?"

Gaffelen falt nesten helt ned på gulvet. Jeg hadde blitt midlertidig blind. "Hysterisk blindhet", tror jeg de kalte det, de som skrev artikkelen om temaet i Illustrert Vitenskap for mange herrens år siden. Rammer oftest mødre som fersker en av tenåringssønnene sine i seng med ei fremmed jente når de kommer inn på gutterommet, uten å banke på, for å legge på plass hans nyvaskede underbukser. Først prøvde jeg i ren, skjær panikk å avgjøre hva som i grunnen var verst. At jeg pent måtte se denne sjansen sildre ubarmhjertig dog varsomt gjennom fingertuppene mine eller at Thåström var blitt redusert til...mager oppvarming. Da jeg kom til meg selv og begytne å se klart igjen, lurte jeg på om hun sa det bare for å være brækekkel og fordi hun ville se meg sette meg med bena i kors og strigråte. Som mor som datter, til tross. Ett sted må jeg jo ha det fra ^^ Det hadde vært en alt for lang dag på jobb og toleransen var lav nok fra før om ikke dette også skulle tippe meg fullstendig over i selvmedlidelsen. Og hun lo. Meget mulig jeg hadde skjært en eller annen grimase hun aldri hadde sett før. "Det.er.IKKE.MORSOMT.!" prøvde jeg å hikste frem, og mannen bak oss tittet nysgjerrig gjennom halvmånebrillene over kanten på Adressavisa, som på forsiden hadde valgt å plassere...well, you can imagine...I bunn og grunn har jeg ingenting å klage over, siden jeg tross alt ikke gjorde noe som helst forsøk på å søke videre rundt fenomenet "Dum Dum Boys i Borggården under Olavsfestdagene" på forhånd. Hadde jeg gjort det, hadde jeg kanskje stått der i kveld. Et halvt tusen kroner fattigere soon-to-be student, men definitivt en mer tilfreds èn. Som snille mammaer med sympati for sine barn gjør, gjorde hun likevel opp med å dele stykket med verdens saftigste gulerotkake med meg. Det hjalp en smule. Helt til hun sendte meg MMS for en liten time siden.

 

Ja. Hva skal man si? Mulig jeg blir sittende å å nomse smågodt og se gamle repriser av Supersize vs Superskinny i hvert fall...tre timer til for å døyve smerten av det jeg har gått glipp av. Og deretter Yoga-scenene fra American Psycho for gode drømmer. De hjelper nemlig på det meste. ...og før dere løfter pekefingeren....ja, jeg vet det er en bok. Og dette hadde uten tvil vært en sykt bra bok å lese for første gang. Bare synd at da jeg så filmen for første gang, var jeg fortsatt så ung og såpass desperat for å passe inn i venneflokken, at jeg den typen bøker ikke var å finne hjemme hos meg. Ikke slike filmer heller. Den havnet heller i retning av en gradvis hyppigere "storebror-til-veninne-leier-attenårsfilm-hvor-lenge-kan-fire-trettenårige-jenter-se-på-før-vi-må-skru-av" kategori. Jeg skal være dønn ærlig og innrømme at det ble en del av dem. Så nå vet dere det, foreldre. Vi jenter bedrev slettes ikke bare med perling, glansbilder og utkledning der oppe på loftet hjemme hos Kristine. Har man først bestemt seg for å bli ung rebell, så gjør man i en alder av tretten, akkurat det som skal til. Det skulle neimen ikke settes noe "jentestempel" på oss. Vi var veldig tøffe den gangen...det vil si, FØR vi gikk ut utgangsdøra og hjem til middag. Mulig det skal ha litt av skylda for hvorfor jeg er blitt som jeg er blitt i ettertid. Jeg endte jo tross alt opp med å kombinere signalblå glitterspenner og lærfrakk på skolebildet året etter.

Men jeg rabler. Igjen. Blodsukkeret har sunket til en all-time-low og jeg er alt for trøtt. Turen opp stigen til dobbeltmadrassen blir tøff i kveld. Dessuten er jeg er nødt til  å lære meg å holde meg unna representative ytringsmedier når jeg er i sånn...pussig form. De selger vel musefeller på Clas Ohlson, vel? Helgings, peeps :)

25.07.2012 Blogg

Et snev av refleksjon

Jeg fylte 25 år i dag. Eldre og klokere i følge den biologiske klokka kanskje med mindre jeg er et av naturens mange feilgrep som i påfølgende god tradisjon klarte å slette den fine (og lengre) selvrefklekterende teksten jeg hadde skrevet i anledning dagen. Fanken heller, Evernote. Du bør skjerpe deg før jeg starter livet som studine. Selv om jeg nå offisielt ER halvveis til femti, ser jeg nødvendigvis ikke på det som noe negativt. Jeg vet med meg selv at jeg ikke kommer til å bli noe særlig mer voksen enn dette før de neste femogtjue er forbi. This is as good as it gets, folks. Dessuten er det bare Keith Richards og Woody Allen som presterer å forbli barn langt etter fylte femti. Jeg beundrer dem.

Men jeg har kanskje hatt tidenes koseligste bursdagsfeiring til tross. Og selv om jeg føler at det er mamma som burde fått kake og presanger i dag, siden det ærlig talt var hun som gjorde den tyngste jobben for å levere meg inn i denne verden, helt ny og perfekt, vanket det masse oppmerksomhet i retning avkommet i dag. 70+ "grattis" meldinger på fjesboka kunne ikke måle seg med at jeg fikk mitt største bursdagsønske oppfylt; en hel ettermiddag sammen med begge mine foreldre, oss tre, den originale utgaven av familien Hovin, og jeg var sterkt fristet til å ta en av hver hånd og hoppe knisende og lykkelig som bare småjenter kan nedover Torggata. Den følelsen har jeg lengta lenge etter...:) Påspandert middag og ti dyrebare miutter i kakeseksjonen på Franske Nytelser vanket på alle andres regning enn min, som resulterte i et stk FIRE LAGS SJOKOLADEMOUSSEKAKE. Slike ting burde være forbudt å selge i all offentlighet og burde blitt tildelt plass bak et mørkerødt forheng i en luguber sjappe i et et enda mer lugubert smug :) Og jeg sitter igjen med utovermage. En glad utovermage men likevel. Jeg er ikke vant til å spise så mye ;)

Så, hva har skjedd mellom år 24 og 25, venner? Vel, ett tema overgår alle jeg i utgangspunktet hadde tenkt å vrøvle meningsløst om. Og la meg bare signere dette kapitlet nå, og så sier jeg meg ferdig med sørgeperioden og går over til rosa og blonder ved neste veikryss.

Jeg har fått min første ordentlige kjæreste og gitt slipp på min første ordentlige kjæreste, for første gang i mitt liv opplevd et knusende nederlag, vansindig kjærlighetssorg og hele det sirkus av sammenrullede kleenex, tomme vinflasker og diverse mindreverdighetskomplekser det fører med seg. For så å leve i konstant paranoia, fire-fem måneder i etterkant, livredd for å møte ham hånd i hånd med noen andre. Den hånden som for alltid skulle være MIN å holde i. Jeg hadde allerede bestemt meg på forhånd for at dette var den rette. Dette var den mannen jeg skulle leve sammen med. Han passet perfekt inn i livet mitt. Akkurat på riktig sted til riktig tid. Det hadde jeg sørga for. Problemet, som jeg i alt for lang tid valgte å overse, var vel heller at det ikke ble spilt samme toner i andre enden av forholdet. Og jeg har klandret ham for det. Veldig mye i ettertid. Og det skammer jeg meg over. For det er like mye min feil at det gikk som det gikk. Når forandrende konfrontasjoner peila på seg og hang tungt over hue og innmat, lukka jeg heller øynene, ble det konfliktsky mennesket jeg lovte meg selv at jeg aldri skulle bli, og så en annen vei, godt begravd i omfavnelsen hans. Og der hadde jeg det perfekt. En liten stund. Og selv om han hjalp meg bli litt mer glad i meg selv, var jeg samtidig allerede rukket å bli den jenta jeg hatet mest. En kjærlighetssyk skapning som kun står med lua i hånda eller kjolen rundt anklene, tier og tar alt hun blir gitt.

I mine øyne var den gradvise realiseringen av sannheten det mest urettferdige jeg noen sinne hadde vært borti. Hvorfor skulle det ikke ordne seg for meg nå? Hvorfor kunne ikke jeg få det bra sammen med noen? Var jeg dømt til å sitte å se de nyforelska søsknene mine med sine utvalgte, nusse of kose og hviske og tiske over søndagskaffe hjemme i all evighet mens jeg hadde en hel sofa for meg selv? Nei. Ting ville ikke gå min vei denne gangen og jeg måtte pent sette meg tilbake å se at mønsteret jeg var blitt så fullkomment avhengig av, sprakk og alt det jeg hadde planlagt ikke innfridde. Det var for meg en helt ny erfaring. En nødvendig erfaring, men ikke en jeg på noen måte ønsket velkommen av den grunn.

Sånn. Ferdig. Veldig greit. Jeg ønsker ham lykke til i alle fremtidige planer han måtte ha. Over til noe helt annet.

WWE bidro på sin egen...unike måte med fantastisk bursdagspresang i regi av sin tusende episode av Monday Night RAW. En drøss med gamle og gamlere legender som returnerte for å sole seg i glansen av et nyere publikum som ikke husker dem, blandt dem min definitive jenteforelskelse nr. 1; legenden Lita i ringen igjen etter alt for mange år og leverte både Twist of Fate og Moonsault....har ikke ord. Må foreviges på bloggen. Et episk øyeblikk.

Fikk forresten spørsmål om hvem jeg ville jentene skulle leie inn til å strippe på bursdagsfesten min nå til helga. Prft! Tuller du eller?

Jens Stoltenberg, selvfølgelig.

17.07.2012 WWE

For dere som enda ikke rister på huet...la meg gi dere god grunn til det.

Joanie "Chyna" Laurer er på talefot med Vince McMahon om en mulig kontrakt med WWE igjen. Oh.my.fucking.god.dude. Om det er snakk om en Legends-kontrakt eller en mer utøvende rolle er enda usikkert men utfallsvis klinger dette i feil bjeller hos undertegnede. Og la meg med glede forklare hvorfor. Ved å først forsvare mitt syn på kvinnewrestling. Jeg er for all del med på å samle gamlegjengen; kvinner som faktisk KUNNE wrestle; være teknisk begavede utøvere i tillegg til at de kunne ta en deng eller tjue uten å falle til matta og la seg med vilje pinne i tilfelle en av neglene brakk eller en extension eller to slapp taket. Lita, Sable, Trish Stratus og til og med nå åttisju år gamle Mae Young, for å banke dagslyset ut av de nåværende småkyllingene som nå bruker fem minutters matcher til å maltraktere det de gamle brukte ÅREVIS på å bygge opp; og vise at kvinner kunne være like tøffe som menn når det gjaldt som hardest. Her kommer Chyna inn; med det ryktet hun har pådratt seg har en stolthet som tilsier at hun ikke vil bli tilfreds ved å bare sprette rundt i ringen og vifte med puppestellet, slik som Divadivisjonen er blitt redusert til i disse dager. Chyna har nemlig ingen ting i et PG-program å gjøre. Antallet mødre som har kledt smårollingene sine opp i Cena-gear og satt seg på første rad, vil muligens vil pådra seg sensurerte antall whiplash og protestere villt til høyre og venstre om/når en half man-turned-woman-turned-pornstar-turned-wrestler kommer tilbake. Tror heller ikke et galopperende dopmisbruk taler hennes sak for allerede døva ører. For alle vet at en hver utøver i den nåværende direktesendte wrestlingbransjen skal gå frem som et sunt og godt eksempel for dagens ungdom. Om det så er tilfellet, er det fra et humanetisk synspunkt helt ufattelig at mennesker som Randy Orton er på selskapets payroll.

Photobucket                             (Man kan jo spørre seg...hvor i all verden det gikk galt. Og for å være helt ærlig er jeg neimen ikke sikker på hvilket bilde jeg liker minst)

At Chyna i det hele tatt vurderer å gå tilbake til WWE, i motsetning til ryktene om at hun er blitt tilbudt ny kontrakt, er rystende nok etter at hennes nye "mesterverk" "Queen of The Ring" er tilgjengelig på markedet for...vel, spesielt interesserte. En og en halv times heftige orgietilstander der der hun blandt annet skamløst rir seg gjennom en nipunkts rolleliste av WWF/WWE lookalikes som blandt annet John Cena, Ric Flair (eeeeeeeeew! red.anm), Triple H og..Doink the Clown. Det blir jo ikke kleint...i det hele tatt, skulle hun finne på å jobbe med disse menneskene igjen. And for the record; jeg har IKKE sett denne filmen. Aldri vil jeg komme det til å gjøre det heller siden jeg mest sannsynlig er nødt til grave ut begge øya mine med en teskje etterpå. Men igjen har min morbide nysgjerrighet ledet meg i retning google og stikkord som endte opp i bilderesultater jeg ikke ville vist min argeste fiende. Og jeg har pint meg gjennom Black Dahlia-arkivene. Det bør telle litt. Chyna i fri utfoldelse var uten tvil hundre ganger verre.

I Chynas tilfelle er det mulig at valg av pornokarriere har slått fullstendig feil. Slik som jeg har skjønt det, funger filmene MOT sin effekt. Det er jo ikke snakk om at det er noe særlig opphissende ved dem. I bunn og grunn kan de vel passere som...tja, lett komedie, med absolutte close-ups av middelaldrende, tunge og svette private deler. Men ikke minst den begynnende affeksjonsverdien for de det teller mest hos; en 82 kilos skattekiste for førti år gamle Wrestlinggeeks som var høytente på Chyna i sin glanstid, som har tapetsert vegene på soverommet hjemme hos mamma med gradvis falne og hvitflekkede plakater og som nå...ENDELIG får se henne kjøre på for fullt. John Cena skal tidligere ha nevnt at han er overbevist om at Chyna faktisk ER en mann, så nyt det siste mentale bildet ordentlig, o´trofaste leser(e). Men med all vulgæritet skjøvet lengst mulig unna, skal jeg ikke legge skjul på at den indre og nådeløse tilhenger i meg gledelig hadde betalt hvert er rødt øre som måtte til for drømmescenariet Chyna/Cena: Main Event på Wrestlemania neste år. "Iron Man vs Half a Man". :D Hadde utvilsomt hjulpet et skralt og sjanglende WWE opp på bena igjen. Med tanke på at Chyna faktisk har vært i ringen mot Cena før. Samt Triple H, Stone Cold Steve Austin og mange andre. Og den første kvinnen til å delta i en Royal Rumble. Som vanligvis er forbeholdt menn og menn alene. *Unnskyldmegmensjeghoster* Litt artig kanskje, om man skule få seg til å høre på teksten fra hennes siste WWF-theme : "Don´t treat me like a woman. Don´t treat me like a man. Don´t treat me like you know me. Treat me for just who I am" Chyna - The Ninth Wonder of The World.

Men litt cred skal Chyna ha for å i alle fall ha prøvd å skape sin egen karriere etter at hun meldte sin avgang i 2001. At hun ikke er blitt saksøkt fra gård og grunn for bruk av patenten på ringnavnet som offisielt sett fortsatt tilhører WWE, er en smule underlig siden Vince vanligvis flater de som i det hele tatt prøver å melke ringnavn og gimmick etter å ha forlatt selskapet på grått papir; selv om Hogan nok var et naturlig unntak. Chyna skal også senere ha uttalt etter tidligere å ha stilt opp i Playboy og nå i pornoindustrien at begge kvalifiserer seg som eksempler på utøvende "kvinnelig bemyndighet" og "en styrkende opplevelse". Jaja...like greit er det vel kanskje at hun ikke representerer majoriteten. Personlig har jeg ingen slags form for sympati for kvinner som arbeider frivillig i pornobransjen og som i to av tre tilfeller ender opp med både bøker og tv-program der de predikerer sårt og smakløst om hvordan de har lidd.

DETTE er nemlig ting jeg kan sitte å skravle om når jeg omgir meg med folk. Er det rart at jeg egentlig ikke skaffer meg så mange nye venner lenger?

13.07.2012 Jentepreik

Summa summarum

Jadda. Tispa har fått løpetid. Nei, ikke denne tispa men veslevofse og Chanelsnurr jeg er i gang med å passe i et tidsspekter på litt over to uker mens eieren er og steker seg og drikker Carlsberg ett eller annet sted i Danmark. Og overraskende nok sa jeg ja til å ta vare på og være ansvarlig for et levende vesen nok en gang. Hvorfor vet jeg sannelig ikke. Jeg har planter som vanligvis dør etter tre dager. (Motstår nå fristelsen mot å poste kvalme skrytebilder av dyret; sjekk heller Instagrammet mitt...). Det å passe på en valp når man er June, er i grunnen krevende nok, hadde det ikke vært for at hun kom levert som en liten, hårete, dog veldig søt tikkende tidsbombe med store, sorte knappenålsøyne og kun få dager igjen til detonering. Så nå er stua drapert med rødflekkede håndklær mens den nyinnsatte tenåringen i huset vandrer rastløst rundt og bjeffer rebellsk på alt som beveger seg utenfor stuevinduet. Men det som er fordelen med å være midlertidig hundemamma er at man treffer ganske mange kjekke hundepappaer når man går tur. Uansett tid på døgnet. Og da er det tydeligvis etikette å stoppe opp å slå av en prat. Uten sminke. Med håret til alle kanter. Fantastisk god timing. Og så holder hun mamma edru. Flink jente. Hundedrømmen står fortsatt stødig ved lags men avgjørelsen om kjønn er i alle fall tatt. Jenter er alt for vanskelige å ha med å gjøre. Gutter i fungerende faste forhold... jeg bøyer meg i støvet og spanderer neste runde. Dere må faen meg finne dere i mye rart fra oss.

Når man først er inne på temaet kan man alltids ta en titt på tispa på to ben også. Min løpetid skal heller forbli et urørt tema inntil videre. For i nittini prosent av tilfellene vil man ikke innrømme det. Selv om man tross alt snart er femogtjue gyldne og ganske sta, er det til alle tider et greit faktum å ha påklistra bak øret, at det ALLTID vil finnes en som en dobbelt så gammel, og DOBBELT så sta som seg selv. Hun er kjent som mamma. No offense, mamma siden jeg VET du leser dette i håp om gradvis forbedring ^^ Og ikke ulikt de andre kattedyrene, som tar ungen sin i nakkeskinnet og hiver dem ut i livets knallharde realiteter, ble det en ordentlig truserøsk og frontalkonfrontering av undertegnede for noen uker siden. Isprinsesse ble jeg kalt. Hm, kan godt stemme, dèt. Og så gjør jeg ett eller annet uforståelig, og fullstendig ufrivillig med øynene mine når jeg er fastklemt med i selskap kjedelige mennesker uten noen som helst form for utvei. Det funker jo, for de lar meg være i fred. Temaet for kvelden var, som alltid, mannfolk, og samtalen første oss lengre og lengre i retning onlinedating med et hint av selvutviklelse. Men innrøm det, mamma...du lo like høyt som meg da vi hiksta oss gjennom liste opp og liste ned av "(u)potensielle".Photobucket Min forhistorie med datingnettsteder har aldri endt i min favør. Ikke i nærhetenen gang. I grunn høster jeg et bunnløst hat for slike nettsteder. Og la meg med glede forklare hvorfor. Jeg kan aldri få satt et siste punktum i den evige diskusjonen jeg har med meg selv om hvorav dette fenomenet/galskapsprosjektet er sånn nogenlunde...greit eller fullstendig katastrofalt å fortsette for min del. Jeg kunne faktisk ha skrevet en hel avhandling om jeg bare hadde hatt motivasjon nok og egenskapen til å komponere en lengre tekst uten og måtte ty til drastiske, satiriske grep. Håpet om å finne et normalt menneske i havet av andre liksinnede, èn en kunne dele sine beskjedne og eksperimentelle ungdomsår som sakte tikker mot slutten med, avkjøltes raskt ned etter allerede en uke som medlem. Mest fordi jeg slettes ikke  har lyst til å flytte sammen med en, med sine egne ord  "ungdommelig", sekstiåring på et småbruk på Toten eller ha hyppig trekantsex med middelaldrende ektepar fra Drammen som trenger å få sprita opp samlivet sitt litt, av grunner jeg absolutt ikke har noe med, føler det er naturlig å gi en villt fremmed ungjente både hotell - og mobilnummer. Og så med en  trønder da! Jeg valgte å ikke svare, og hørte heldigvis ikke mer fra dem. De fant sikkert noen andre naive småpiker de fristet med usynlige småkjeks og metaforisk kjærlighet på pinne, som ikke har turt å gå til politiet enda.

Valg av eget brukernavn er også en av grunnene til at jeg kvier meg for å oppsøke kontaktsider på nett. Bananaboi77, Don_Juan4u, BigBenny og alle dere andre...Jeg gir meg over. Jeg har ikke rett og skal ikke dømme dere opp og ned. Sle vom det er alt for lett. Dere er sikker vidunderlige mennesker. I andres øyne enn mine siden jeg nå kun ser det fullstendig meningsløse og på år femogtjue har levd etter regelen om at førsteinntrykk er ganske viktig når det kommer til markedsføring av egen person. Vanskelig å forklare hvorfor ikke jeg allerede har skutt gullfuglen, hæ? Jeg er fortsatt hellig overbevist om at jeg nok kunne ha hatt det mye morsomt der inne som enten "Rølpfrid46" eller den litt for kjappe "EttSettGardinerSøkerStang". Sistnevnte måtte faktisk gjennom en pro/cons-diskusjon før det etter hvert falt bort ^^ Det er virkelig ikke meninga å være verken selektiv eller prippen men med tanke på at jeg satte lista relativt LAVT ved første registrering og ikke  orket å være medlem i mer enn to uker, bør forsvare min sak grundig nok. Hadde forsåvidt vært greit om de slutta å mase da jeg høflig og pent takket nei til enten Dungeons&Dragons-date i kjellerstua til mor eller fribryterkamp i bakgården etter en regnvåt juninatt, men den gang ei. Visse mennesker gir seg bare ikke. Kanskje passende at påtrengende og masete mennesker er noe av det aller verste jeg vet. Sjakktrekk å starte i butikk, kanskje. Det å ignorere 30 privatemeldinger i inboxen  min (17 fra samme person) synes jeg ikke kvalifiserer meg som verken "playing hard to get" eller noen slags form for...webhuldra. Til slutt orka jeg bare ikke mer. Og avsluttet meldemsskapet mitt. Som et hvert normalt menneske som skjønner når vannet er  dypt nok, ville ha gjort. Gudene skal vite hvordan det ville ha endt om jeg faktisk hadde møtt opp i den bakgården iført gult spandexkostyme. Den mannen som derimot sendte det høyst pornografiske, men hysterisk morsomme bildet av seg selv, innsåpet og klar i dusjen, kommer uansett alltid til å være brennmerket inn på netthinna mi i en god stund fremover. Så jeg må i skrivende stund få utnytte situasjonen ordentlig og gratulere den tredve år gamle reinsdyrdriftoppdretteren fra Alta, født i tyrens tegn, som uten tvil kommer til å leve videre i mine minner i mange år. Og som jeg kommer til å fortelle mine egne barn om en vakker dag. Selvfølgelig. "Se barn. DETTE mennesket kunne ha endt opp som faren deres om mamma ikke hadde vært utstyrt med såpass vett mellom øra. Så vær fornøyd med det dere har, hold kjeft og spis frokosten deres"

Like a boss.

25.06.2012 Blogg

Alenetid

Photobucket

Jeg er blitt taper på Instagram. Det var bare et spørsmål om tid. Sitter i en tom praktleilighet i sentrum av Oslo og ser ut i regnet med tekoppen godt plassert i fanget og den mandagsmagien jeg har savnet  lenge er til stede; bare for oss som har fri. Egentlig drikker jeg ikke te, men har fått inntrykk av at alle de kule kidsa som bor på rett side av byen bedriver både tekoking, smootiemaking og Yoga for å føle at det gir livet deres en slags dypere mening, så da får jeg bare hoppe på bandvogna og sette alle kluter til for å høre til. Yoga har jeg uansett for alvor skjønt at jeg ikke skal fortsette med. Jeg hører ikke hjemme her. Selv om det har vært en kjempefin helg med masse kos, masse rødvin og masse latter, har jeg tross alt vært leieboer og sofasliter hos en tidligere kollega og hennes bedre halvdel i tre dager nå og det er kanskje like greit at jeg drar i kveld.  I all opriktighet føler jeg meg litt som femte hjul på vogna, tredje hjul på sykkelen, eller hvordan dette ordtaket går, og  fungerer som et slags midlertidig adoptivbarn som sover i samma rom som" foreldra" sine på trass så de ikke får gjort ting som voksne gjør (enroms, red.anm) ^^

Egentlig har denne turen minnet meg på min nåværende sivilstatus i hvert eneste våkne sekund og man opplever det som et smekk i ansiktet at man faktisk er alene. Bor hos et par, er ute å møter lillesøster og kjærsten på middag...noe som ikke var min idè en gang. "Hva har du gjort i hovedstaden disse dagene du har vært her da?" lyder det første spørsmålet. Instinktet i meg forteller meg at jeg må lyve for å ikke virke fullstendig patetisk og hjelpesløs. Jeg hadde på forhånd dikta opp en slags vandrehistorie om at det ikke var Ashtanga-yogaen som var skyldig i min begrensede bevegelighet, men at jeg var havnet i slosskamp med en av Securityvaktene til Paradise-Petter da jeg knuffa ham akkurat hardt nok i ryggen fordi han blokkerte veien for baren i kjelleren under Rockefeller. Spot on.

Men nei, pokerfjes har jeg aldri hatt så jeg måtte se meg slått og heller fortelle om hvor mye vi faktisk hadde sittet inne i høljregnet, spist i timesvis fra smågodtposer, unngått alle speil og sett maraton etter maraton av Lagerkrigen. Snakk om å bruke ferien sin bra ;) Det neste spørsmålet kommer foruroligende kjapt: "Hva skal dere gjøre i kveld, da?" Tja, skal vel bare se en film, tenker jeg. " Bridget Jones det, da?" Kjæresten som ikke hadde sagt et pip under hele middagen, skyter først nå inn med det lite godt gjennomtenkte " Ikke mobb den single, Nina"

Ansikt. Førtifemgraders rotasjon. Smekk. Med påfølgende ekko.

Jeg finner meg selv i å titte ut vinduet akkurat lenge nok til å se et vesen med oransje legger, pappa-betaler-sleik og Jean Paul allværsvakke spasere forbi i duskregnet. Tusen takk, mange tusen takk :) Det var det eneste jeg trengte. Det mennesket redda dagen min uten å vite det.

Skal uansett kose meg på Starbucks@Gardermoen med sitronkake og mocca før flyvningen i kveld. Trondheim, din etterlengtede datter er på vei hjem. Tre kilo tyngre, men med ny giv og iver.

 

20.06.2012 YouTube

Spektor

Alle som ikke har hørt Regina - bør gjøre det umiddelbart. Gjerne live. Tilbakeblikk som dette får meg til å ønske at jeg kunne ha fått opplevd å høre "Samson" for første gang...bare en gang til. Og veldig sjelden jeg er nødt til å arkivere både album og live-versjonene av samme låtene i favorittlista på Spotify, fordi jeg ikke kan bestemme meg for hvilken versjon som er best. Jeg har et luksusproblem.

19.06.2012 WWE

Jeg tror ikke jeg har blunka siden i formiddag

Photobucket

Når man har sittet i samme posisjon i kontorstolen for niende timen på rad, optisk begravd i mylderet av css/html for å prøve å fikse seg nytt utseende, er det LOV å poste litt mer grunnt materiale, dog høyt fniseforemme, rett og slett DEILIGE mannfolk, i det lille mellomrommet man tillater seg å ta seg en bitteliten pause (John Cena // The Rock: Wrestlemania 28) Det var i grunnen en alt for lang setning...

14.06.2012 YouTube

"Hei, jeg heter June og jeg er hjernedød slave av ekstravagante realityshow"

...for å holde min voksende, mainstreaminteresse vedlike og min naturlige evne til begrepsfordømmelse lengst mulig unna. Vet sannelig ikke hvorfor men det er ett eller annet med drag som facinerer meg noe hinsides all egenforståelse. Enten det er den bugnende og i de fleste tilfeller, sylskarpe selvsikkerheten til personligheter som dette jeg beundrer (og som jeg skulle ønske jeg var i besittelse av selv) eller den hysteriske vissheten om at et par av dem, etter alle overbevisningens edle kunster, definitivt har lurt en og annen hetrofil stakkar et eller annet sted på veien mot rampelyset (...jeg mener...Kenya Michaels...kan umulig være mye mann igjen i den ramma der...) ^^ ...og at det finnes menn i verden som kan gå i høyhælte sko med den største selvfølgelighet. Jeg blir glad av sånt selv om jeg verken kan ikke gå tilnærmet pent i sko med høye hæler og aldri har hatt verken den tålmodighet eller presisjon det tar å iføre seg et par sett med løsvipper uten å ende opp i tårer...Nå som jeg som jeg i tillegg har kvittet meg med den lange håret (gisp!), får nittigraders hårsleng med påfølgende bitchy håndgestus, høre fortiden til. Så, mesteparten av seertiden blir i all oppriktighet brukt til å sette viktige spørsmålstegn ved min egen femininitet.

Jeg har fire sesonger å komme meg igjennom. Jeg må si jeg gleder meg ekstremt mye.

Photobucket

09.06.2012 Jentepreik

Bare fordi jeg er reservematmor...

Photobucket

...må jeg skryte litt av veslejenta som er bare min i helga. Fotomodell: Chanel (7 mnd)

Les mer i arkivet » Juli 2016 » November 2015 » Februar 2015
hits