Verdig avslutning på enmannssnachspielet. Jeg tror jeg muligens er blitt en smule mer bi enn jeg vil innrømme, i regi av praktrøsten til Agnete ^^ Gud hjelpe meg, den stemmen kan forandre legning på selv den mest konvensjonelle. Og så har jeg alltid hatt lyst til å ha sånn sveis...uten at jeg ser nogenlunde albino. Men vi er desverre alle dømt til å leve med våre personlige skuffelser. Selv om jeg uten tvil hadde sluppet unna med mye mer som blondine. Kan alltids anbefale Agnetes´ tidligere band Animal Alpha´s og undertegnedes håndplukkede favorittlåt "Bundy" Sepaking of forandring av legning...er jeg blitt småhekta på HD-traileren til "Thale" Noen som kan tipse meg om hvor jeg kan få tak i denne lavbudsjettsfilmen? Silje Reinåmo er jo bare uimotståelig. Og filmen ser tross alt kick ass ut...labdudsjettprduksjoner er ofte det...Se bare på kultkalkuner som Hobo With A Shotgun (den mannen burde få flere tittelroller) og første film av SAW (kanskje min favoritthorror og den mest geniale of all freakin´ time...♥...med mindre "A house of a 1000 Corpses ikke teller fordi den fikk finansiell støtte; anywho, LionGateFilms EIER) Dessuten må jeg få kommet meg i vei å sett The Cabin In The Woods og Expendables 2 (merk: ha vors før sistnevnte tittel. Man kan bare orke SÅ MYE med Chuck Norris i edru tilstand; les gjerne min mindre seriøse omtale av Expendables, part 1...)

Jeg innehar en viss pasjon for lavbudsjetts-splatter-flicks. Men når klokka runder halv fem blir konseptet en smule kjedelig og man flyter langsomt over i neste kategori...selvpinsel...

Blir i grunnen bare sittende å se gamle Idol-klipp av besteveninnna fra Folkehøgskolen som jeg skal på reunion hos i August og tute som ei lita tekanne. Jeg vet hvordan samtalen kommer til å gå. - Neeeei, jeg var med på Idol, fikk platekontrakt og sang meg inn i hjertet til titusenvis av nordmenn...hva med deg? Neeeeiiii...jeg har klart å holde ut med babygråt i to år uten å knekke, jeg lager sjokoladekake uten å brenne ned kjøkkenet og har innsett at jeg har en tidløs smak i menn jeg velger å gå til sengs med. Jeg vil si meg ganske fornøyd. For alle som lurer på hvem jeg snakker om er det verdens beste Kikki..;) Er et noen jeg har glemt i farta? Å ja, Philip DeFranco...min fremtidige bedre halvdel...I don´t care if you´re pudgy...^^ I still love yo face... Ok...definitivt på tide å sette vinkartongen til side. Meh, så lenge jeg er lens for skrivefeil og hekler sammen en slags intern sammenheng på desperasjonens rand, kan vel det meste forbigå den...moderske....møderske...nei, mamma-sensuren, tror jeg sier oss fornøyd med. God kveld, godfolk!

Mulig jeg akkurat i sagt røde rus, har sementert tittelen på min selvbiografi, klokken kvart på to på en helt vanlig torsdagsnatt. Et psykologisk mesterverk i tre bind, 450 utgivelser, på seks forskjellige språk, fullstendig omtåka av duse historier som man skriver ned i det ene øyeblikket der verden faktisk er fantastisk...Når man ikke ser verken høydepunker eller lavmål, fordi det virkelige eksemplaret av det virkelige livet utenfor husets fire vegger IKKE eksisterer, akkurat som vi ble skapt til å se den som barn, med hypermoderne cliffahangere som fanger leseren fra første minutt i form av taglines som "ulykkelig kjærlighet", "hun slet fryktelig med lav selvmoral" og den alltid så populære "...iført svarte hæler inntok hun posisjonen..."

...du vil lese mer, vil du ikke?

Ja, jeg fører dagbok. I all oppriktighet har jeg vel bare hatt en veldig lang pause. For selv om jeg kanskje ikke har skrevet ned alt i løpet av årene som har gått siden jeg lukket siste offisielle i papirform etter endt arbeidsår på Buskerud Folkehøgskole, har tankene vært der...følelsene som alltid minner meg på at jeg faktisk er en smule human selv om det til tider kan høres helt motsatt ut. Det er i grunnen greit å få slike bekreftelser. Så man ikke føler at hele løpet er kjørt riktig enda. En annen bekreftelse fikk jeg gjennom min årlige to-timers med Marianne på tråden for noen dager siden. Som bestevenn var det min plikt å bare tømme meg for alle negative tanker jeg hadde samla opp siden sist og sitte med leggene i kors, et sensurert antall avbitte fingernegler i kjeften, og bare høre hva slags råd hun hadde å gi meg. Null fordømmelse. Kanskje det er defor jeg er så takknemlig for at hun er den hun er. Fordi hun vet hvem jeg er...Innerst inne. Det er bare noen få mennesker som har sett dette mennesket. Konklusjonen etter to timers pur syting baserte seg på at hun mente jeg var en original. Og det var en lettelse å høre. Jeg har gjort mitt. Blitt min egen person. Satt min standard. Nice. Så lenge noen andre forteller deg, teller det ikke som et stk. eksentrisk selvopphøyelse.

Where the hell was I going? Spørsmålet banker konstant bakerst i bevisstheten. Og vil ikke slippe taket. Jeg ser ned på meg selv og tenker tankene som alrdri bør oppdrive så sent når man sitter i en sårbar posisjon ikledt kjole og djevelens åttende kvinnlige kontrapsjon, strømpebukser, hmmm..en eller annen gang må det jo løse seg hos denne jenta også...Jeg er stolt over å innrømme at jeg har trua....helt til i morgen tidlig. Det er i grunnen lenge nok for en hverdagsdrømmer.

♥ Marina And The Diamonds - Idle Teen. Fra albumet "Electra Heart" (2012) "I wanna be a virgin pure/ A 21st Century whore/ I want back my virginity/ So I can feel infinity/ I wanna drink until I ache/ I wanna make a big mistake/ I want blood, guts and angel cake/ I´m gonna puke it anyway"

♥ Erik Hassle - Back to Bed. Fra albumet "Hassle" (2010) " Isn't there a fun way to play this morning on my own, without the sad parts?/ Isn't there a fun way to let a day begin alone, right out of nothing?/To start over regardless and stronger, make this day what you want it to be/...that's not me"

♥ Silver Mt Zion - Broken Chords Can Sing A Little. Fra albumet "He Has Left Us Alone But Shafts Of Light Still Sometimes Grace The Corner Of Our Rooms" (2000) Resultatet av den nesten to timers, årlige telefonsamtalen med Marianne, og ble i teorien bare søkt opp på Spotify på grunn av det sinnsyke albumnavnet. Har enda ikke klart å høre gjennom hele. Det ble for sårt rundt første sats på " Blown-Out Joy From Heaven´s Mercied Hole".

...nemlig.

"Å møte seg selv i døra" ... Det var bare ikke før i dag jeg har skjønt at dette begrepet i alle høyeste grad kan brukes bokstavelig. For i går møtte jeg sannelig meg selv i døra. Jeg stod å brettet buksene ved inngangen til avdelinga for tjueandre gang, som vanlig dypt begravd i egne tanker om hvorfor jeg ikke bare kunne røske av meg navneskiltet, pælme det ytterst til helvete, gå og aldri komme tilbake. Inn kommer hun og stopper rett ved siden av meg. "Unnskyld..."

Den ultimate fristelsen å spille übersnerpen ekspeditrise og bare dra den velkjente: "Det var da VOLDSOMT til mas da!" uteblir i siste sekund og jeg snur meg til å stå ansikt til ansikt med...meg selv. Teorien om at mitt eldre jeg hadde tatt turen tjue år tilbake i tid for å fortelle meg at det fortsatt var håp, at jeg ikke skulle gi opp og at alle gode ting ikke kommer til den som venter men derimot den som jobber ræva av seg, i doble decennium, begynner å bli mer og mer sannsynlig. Øyeblikket kunne ikke beskrives på annen måte enn...fullstendig redselsfullt. Ikke fordi denne dama nesten var prikk lik meg. Men på en lørdag, klokka halv fire, rett forut et bord stappfullt av kordfløyelsbukser, med barnegråt og konstant scannerpiping som verdig bakgrunnstema, gjenspeilet hennes grønn-grå øyne mine grå-grønne, og den ene tanken deltes av to bevisstheter. "Fy...føkkings...fader..." Jeg så på henne at hun tenkte akkurat det samme som meg. For uttrykket i ansiktet hennes var umiskjennelig. Det samme lite intelligente trynet som jeg alltid sporter hver gang jeg havner i en situasjon jeg ikke aner hva jeg skal gjøre og alle vittigheter og skaprheter er forduftet og jeg bare plasker ubehjelpelig rundt etter noe å holde fast ved. Situasjonen hadde allerede rukket å plante flere nye tanker i et sinn som allerede begynner å lide av betydelig plassmangel. Dette er jo det alle påbygningstimer hos en hver psykolog baserer seg på, er det ikke? Hvordan hadde du sett ut om du hadde møtt deg selv, tjue år eldre? Hvilke ambisjoner hadde du innfridd? Hva hadde du som 44-åring, fått ut av livet? Da var i alle fall de pengene spart. Og jeg fikk i alle fall avsjekket første punkt som hjalp meg roe meg ned betraktelig. For fremtidsfrøkna, fremtidsfruen, om så var, hadde verken silikonhylle eller fisketrut. Hun så i all oppriktighet ganske ok ut.

Dette måtte jo være mitt store blockbuster-øyeblikk. Jeg er hellig overbevist om at hvert menneske definitivt har ett av disse, kanskje to om de er heldige, i løpet av hele sin livstid. Hvilken film kom denne fullstendig oppbrukte storylinen fra? Jeg vet jeg har sett den før. Dette ikke fullt så skremmende "varselet" fra fremtiden om at jeg IKKE måtte gjøre ditt eller datt fordi det kom til å gå sånn med meg til slutt. For guds skyld ikke sette meg på linja 63 klokka ti over fire som starter fra Dronningens Gate klokken tretten over. Tretten over er det en gammel mann som snører skolissene sine i sin lille leilighet, seksti meter unna. Han åpner døra i det bussen runder hjørnet. Et halvt minutt før han gjør seg klar til å krysse den utraffikerte veien, reiser jeg meg og spør bussjåføren om et helt unyttig spørsmål, et spørsmål som ikke kommer til å bety noe som helst om tredve sekunder, og uten å i det hele tatt overholde skiltet som lyser meg i ansiktet: "Ikke forstyrr bussjåføren" Den gamle mannen tar seg tid til å gjespe og strekke litt på seg. Kroppen er tross alt ikke så responsiv som den en gang var. Spørsmålet mitt et stilt på åtte komma fem sekunder. Akkurat nok tid til at bussjåføren snur huet i det den gamle mannen setter i lett luntetrav over veien til parken. Sjåføren har ikke sjangs til å stoppe og den gamle mannen ser seg nødt til å møte sin skaper, noe tidligere enn planlagt. I denne storylinen er det jeg og verken bussjåføren eller den gamle mannen som har skyld i at alt får en ulykkelig slutt.. Noe sånt skulle hun ha kommet tilbake i tid for å advart meg om. Om jeg i det hele tatt har lært noe av å skrive dette er det at jeg alltid skal holde kjeft på alle kollektive transportmidler fra nå av. Og kanskje være en smule bitter fordi mitt blockbusterøyeblikk verken bestod i å redde verden fra en eller annen utenomjordisk trussel eller lange, men høyst nødvendige elkovsscener med 1986-utgaven av Gary Oldman. Nesten litt tragikomisk.

Merkelig nok hadde jeg alltid forestilt meg at jeg skulle få besøk av mitt personlige omen fra fremtiden på min bryllupsdag, om å for all del ikke gå igjennom vielsen. For jeg vil skade ham mindre nå ved å forlate ham ved alteret enn jeg vil på sikt. Et par utgåtte joggesko ville tjene situasjonen mye bedre enn et par Louboutins. Tja...så var den teorien litt drøy. Som om jeg NOEN SINNE skal snuble meg til alters i designersko ^^ Det er nemlig sånne ting jeg kan sitte å tenke på i evigheter som singel kvinne. Scenariet er bare så uffatelig langt unna at jeg ikke blir grepet av blind panikk når jeg tenker på det.

Men neida.

Hun tvinger frem et smil som bryter den alt for pinlige stillheten.

"Eh, unnskyld, du kunne ikke si meg hvor toalettene er...?"

Jeg får ikke frem en lyd. Armen løfter seg automatisk og peker retningen.

"Der borte?" Jeg nikker og prøver febrilsk å fukte en knusktørr hals for å si ett eller annet som kan få henne til å bli. Planen slår som vanlig fullstendig feil, hosteanfallet er et faktum og tårene veller opp. Jeg kunne ikke ha sett ut som en større idiot. Jada, like greit å vite at jeg utvikler meg i riktig retning med åra. Hun står i alle fall å stirrer direkte på meg, og ikke forbi eller i bakken. Så ett eller annet må jo ha gått bra der ute i det store ukjente.

"Tusen takk. Kom da, Ella, så skal mamma følge deg på do. Hade"

Hjertet stopper og jeg lukket refleksitivt øynene mens lyden av små skotrinn løper forbi meg. Jeg nekter å se. Nekter å innse at det er det samme navnet som jeg...nei, det skal vi ikke gå nærmere inn på, og det er med ikke-eksisterende testikulær sjelestyrke jeg ikke lener meg ut av butikken å se meg selv gå. Se om "jeg" møter den alt for gjenkjennelige gutten med blå øyne og blondt, rufsete hår som er blitt mye eldre. En smule falmet, kanskje. Men som bruker de samme skjortene. Som gir henne det samme smilet hun falt for i starten. Og som alltid går alltid med venstrefoten litt lenger ut enn den andre. Se dem omfavne hverandre mens den lille lubne, jenta som er et speilbilde av sin mor når hun var liten, komme løpende mot sine foreldre. Ble det dem til slutt? On second thought...absolutt ikke. Jeg vil heller forbli naiv, ung og dum og heller risikere å bli overrasket senere om livet skulle velte seg over i min favør. Hadde jeg ikke snudd meg og gått i motsatt retning hadde jeg sikkert sett alt dette og følt at det meste var redda for min del. Eller det mer vitale spørsmålet: Er det virkelig sånn jeg ser ut bakfra?

Skjedde akkurat dette nå? Hvem var dette mennesket? Var det i bunn og grunn et genuint frempek eller har jeg "slekt" der ute jeg ikke visste om? Jeg vurderte å ringe mamma og ta en lengre prat med henne for å få en forklaring på om alle vandrehistoriene stebroren min pleide å skremme meg med da jeg var liten, var sanne. At jeg hadde ekte brødre og søstre der ute...et sted. Som var på jakt etter meg, drevet av et glødende hat, siden jeg var den ene mamma valgte mens resten ble satt ut i en pappeske i skogen for å klare seg selv. Ja, det er sant; av en eller annen merkelig grunn har jeg etter flere år med umedisinert paranoia, tilgitt stebroren min. Og enkelte ganger lurer jeg på om jeg virkelig tror på det jeg skriver selv...eller om jeg vil det. Kanskje jeg bare skal starte på omorganiseringen av rotet på soverommet. Ja, kanskje like greit.

Egentlig skulle jeg bare ønske jeg var en mann i slike tilfeller. De er så fantastisk ukompliserte ^^
 

(Simon and Garfunkel - April Come She Will. Kanskje den fineste sangen jeg har på spillelista akkurat nå)

Godt å høre Brock. Og det er ikke bare fordi Lesnar med sine 34 år på ryggen, er blitt for gammel til å kunne henge med i UFC, og i alle fall ikke fordi WWE er på desperasjonenes rand grunnet askjer som aldri har vært så lave som nå. Mulig de fortsatt er en smule bitter på Chyna som valgte pornoindustrien til fordel for en ny kontrakt i WWE, siden førstnevnte selskap kunne friste henne med klippekort hos en hver plastikkirurg hun måtte finne på å tusle innom. Den egentlige grunnen er at det rett og slett er Lesnar. Lesnar, for fanken! Arven har automatisk gjort etternavnet hans til et ganske kraftfullt adjektiv. Og Lesnar er en av de aller siste som representerer gammelæraen. Både på godt og vondt. Så jeg gir tre hagleskudd og en martini i hvilke grunner han har for å komme tilbake. Det skader heller ikke at han er såpass ute av trening at han faktisk treffer John Cena når han slår. Man kunne nærmest se halen logre sin vei ut av treningsbuksa hans. Fantastisk arbeid. Kan alltids håpe at eks-kjerringa hans humper etter i samma retning og skaper litt oppstyr i Diva´s divisjonen når vi først snakker om å klamre seg fast til gamle legender for å redde snittet på de synkende seertallene. Jeg skal i alle fall bidra med mitt da jeg setter med ned på søndag for å se Lesnar/Cena forhåpentligvis skape litt etterlengtet antikk magi i ringen. (Vedlagte toner: Brock Lesnar´s Entrance Theme for dere som måtte være så nysgjerrige. Artig liten sak.)

En video jeg av uforklarlige grunner kan se igjen og igjen og igjen...fordi jeg rett og slett blir dritlykkelig av dens simplisitet. Et menneske som reiser rundt til alle hjørner av verden, og som har gjort det for vane å ta en dans på hvert sted han besøker, filme det og legge det ut på nettet. "Teit og fullstendig meningsløst" sier du, kanskje...Vel, denne mannen gir meg troen på mennesket i nøyaktig fire og et halvt minutt hver gang jeg trykker play. Og det skal han ha all verdens cred for. Ikke mange menn som får meg til å smile om jeg har en dårlig dag ved å danse usamsvarlig på stedet hvil. I alle fall ikke i samsvar med feberfantasier veltende over i tredje døgnet og snørrpapir i takhøyde. Å være syk er noe av det absolutt verste jeg vet. Syns synd på meg. Nå. (Go´lørdagén sin dèt....)

Pils, indiewrestlingkanal på YouTube og stillhet hos både nabo høyre og nabo venstre. Har jeg fortalt hvor mye jeg egentlig elsker lørdager? Vedlagt kamper med div.yndlinger alà Matt Sydal i tiden hos Wrestling Society X ( nå kjent under ringnavnet Evan Bourne; "Standing Moonsault" is a beauty to behold....) tett oppfulgt av Evan Bourne vs Chris Jericho på Fatal 4Way i 2010 (kanskje Bourne`s BESTE match i WWE så langt), Hardy Boyz w/Lita (en av WWE´s beste tag-team plusset min definitive jenteforelskelse nr.1 og tidenes beste teknisk kvinnelige wrestler) og til syvende og sist herlige Hardcore Matchen som er tro tradisjon når Herdis er til gards, med det mest nådeløse publikummet man kan tenkte seg i regi av ECW. "You`re a crack-whore! You´re a crack-whore!" Mick Foley og Terry Funk - levende legender selv om begge begynner å ligne faretruende på pedofile bestefedre.. Og ♥ Edge ♥, selvfølgelig. Gud hjelpe meg, den mannen..! Hadde i grunnen lovet meg selv at jeg ikke skulle se gamle Edge-matcher etter at han la opp, men den gang ei. Minnene ble dog for mange denne gangen. Standaren er nå satt. Og vissheten om at denne bransjen ALDRI vil bli slik den en gang var, tvinger frem små, såre men stille hulk fra den innerste kroken på et knust pikehjerte. Gjerne start nederst og jobb dere oppover...Just sayin´...

Ferske jordbær og tabu NatGeo dokumentarer om uregjerlige identitetsritualer og intens personlig lidelse. Jeg kan kunsten yndig og feminin kombinasjon. Enten det, ellers er jeg nødt til å ty til det aller sterkeste i sene kveldstimer når en har blitt såpass voksen at samvittigheten har gitt en et sterkt spark bakfra i retning Studieweb og Samordna Opptak. Og så har jeg skjønt at jeg mer eller mindre er nødt til å investere i selvbiografien til Shoko Tendo. Mens jeg fortsatt lever livets glade dager utenfor studielånsgrensa. Anywho, tabu-dokumentarene fra NatGeo anbefales på det sterkeste om du har et par timer/en halv dag/en uke å avse. De er uhyre fascinerende! Spol gjerne frem til 20.20 om du er veldig nysgerrig. Takk meg senere. Jeg er i alle fall hekta på å bevitne menneskets råskap fra min trygge plass i kontorstolen, godt innpakka i fleecepleddet mykt avrundet av et par rosa tøfler. See what I did there...? :) Also, Former Yakuza turned preacher...kanskje det mest motiverende jeg har sett i hele år ^^

Det har vært en vansindig lang dag på jobb. Man skal egentlig ikke klage, i grunn. Ung og frisk som jeg tilsynelatende er. Men når dette aboslutte uvante støynivået holder en konstant linje gjennom flere timer og rygg og hode bare ikke vil mer, begynner multiplisering av takbjelken på naborommet og snora på ditt eget nøkkelknippe, å høres en smule for innbydende ut. I teorien. Godt er det det da å vite at en har frihelg og ikke skal prioritere noe som helst annet enn muffins og kaffe med verdens beste Herdis i morgen. Et par glass rødt og Joakim Thåström på repeat og skuldrene faller inn mot kroppen igjen, hodet tippes bakover og man...slapper av. DET er kanskje noe av det beste som finnes. Når man har et slik øyeblikk der verden bare ikke finnes og man er fullstendig tilfreds i sitt eget selskap.

...og for en gang skyld kan man sette seg ned til en verdig dokumentar om min definitive "seriemorderfav" Ed Gein på TLC. Syke faen. Selv om han bare fikk en 13 på en 22-trinns psykose-skala. Amatører. Oooooog...ikke søk opp Ed Gein på Google.

..bare ikke gjør det.

Det er forresten nå jeg skal roe alle familiemedlemmer med ett eller annet som kan virke normalt rent avslutningsvis? Skal vi se...kjøpte meg blomster i dag. Gule, sådan. Ikke patetisk i det hele tatt. Det og måtte være en 25-årig singel kvinne og kjøpe blomster til seg selv, er i min mening, mye skumlere enn all verdens seriemordere, døde eller levende.

Jeg forvirrer meg selv innimellom. I ett øyeblikk kan jeg snøfte av å se et lite barn gråte sine modige tårer og tenke "Spar kreftene, pimpernille. Du får helt andre ting å gråte over senere i livet" mens fem minutter senere hjelpe en gammel dame med rullator av en regnvåt buss og ønske henne en god helg med verdens bredeste smil rundt munnen. Et eller annet må jo bare skurre et sted. Enten det, ellers ble jeg (ved et uhell) sluppet i gulvet som baby og bør aldri, under noen omstendigheter, få barn selv. Eller bli gammel. Og risikere å bli hjulpet av kollektiv transport av skumle fremmede.

Rødvin ble det heller ikke i kveld. Av en eller annen merkelig grunn. Hvorfor kartongen forstatt står innlåst i barskapet, uåpnet, er meg et mysterium. Triste countrylåter derimot, med bedrøvelige midtpartier, er mer enn velkomne inn i boligen en lørdagskveld. Ulykkelige kjærlighetshistorier er noe av det som kan kvikke humøret mitt drastisk...og muligens fungere som en direkte hevneaksjon rettet mot de som spilte TOTO i hele går natt. So take it and shut up, fuckers. Når sant skal sies, er det tross alt bare sørstatene som har skjønt hvordan verden egentlig er og som derav lager perfekt musikk. Med unntak av Halvdan Sivertsen. Som jeg liker å innbille meg ble født i en bøtte utenfor en nedbrutt rønne i Louisiana på femtitallet. Alt i alt, skal jeg uansett motstå fristelsen til å sette på Adeles Set Fire to The Rain. Aldri mer.

Det skingrer i ølflasker utenfor stuevinduet, det spilles et eller annet infernalsk i nærheten som minner mistenkelig om Taylor Swift og tvillingjentene i naboleiligheta har slått seg vrange...igjen. Hva er egentlig ok for meg å bedra med på en fredagskveld? Skal jeg sprette vinkartongen fra TaxFreen og lese triste selvbiografier til jeg sitter halvkvalt mellom latterkulene? Joda, skadefro kan jeg også være innimellom. Men ett eller annet dypt innvendig maner raskt frem fra det store intet at skadefryd av dette kaliberet nok er reservert til en periode senere i livet, i regi av alt for trange lærtights, infame permanenter og dramatisk nedsatt libido . Så vi får kose oss med det vi har for øyeblikket da vi heldigvis ikke kan avkrysse noen av delene. Uredigerte bilder har jeg også nok av. Men jeg blir helt sikkert å bestille enda en råbarket selvbiografi fra play.com før kvelden er over. Jeg er svak på den måten. Eventuelt kan jeg døpes en eneste stor skjøge, siden jeg tross alt leser to mannlige selvbiografier samtidig. Foley versus Flynn. DEN krangelen skulle jeg gjerne gitt høyrehånda mi for å fått med meg en brøkdel av. Om ikke Flynn selvfølgelig hadde...gått hen doing what he did best...(les og du vil forstå) Det absurde er vel at det faktisk ikke hadde vært Foley som ville ha vært badguy i denne ønskekonfrontasjonen ^^

(...bare for å gi dere en viss peiling...Hadde lett satt meg ned med popcorn. Nå gir vel kanskje titlene "Hardcore Diaries" og "My Wicked, Wicked Ways" en smule innsikt i hva slags selvbiografier jeg liker aller best...)

Har også vært innom ideèn å dra frem en av mine gamle dagbøker og lese ufrivillig gjennom dem. Funker mer eller mindre på samme måten. Le av meg selv gjør jeg ofte. Men å le av julifenomenet, naivt-hodestups-dypt forstyrrede - og velnærte-June som staver seg gjennom sine "beste år" er definitivt det mest...spesielle selvbiografiske stykket jeg kommer til å lese i vår. Og meget mulig den siste. Jeg liker rett og slett ikke å se tilbake på ting jeg har lagd. Om det er skrevet, tegnet eller andre prosjekter av estetisk natur. Så det er mer enn åpenbart at denne bloggen nok kommer til å vekke personlig avsky etter en fire-fem år. Mulig jeg bare er nødt til å skifte domene og komme meg bort fra mylderet av prepubertale rosabloggere.

( Er det også et sammentreff at da jeg søkte etter synonymer for "kjipt" på google i dag, fikk jeg opp Wikipediasiden for "jente"? Nei, jeg tuller ikke. Og for alle dere der ute som lurer på om jeg høster en forkjærlighet for den vidunderlige verden av synonymer og adjektiv, er svaret ja :)

Noen ganger innbiller jeg meg at jeg ble skrudd sammen med den ENE defekte bruksanvisningen som manglet respektiv impulsfunksjon. Eksemplet jeg skal helst ha ting i A4-format. Fremgangsmåten skal helst skrives med en Ballpoint 2.5 i blå bokstaver og man bør helst vite innholdet før man setter siste punktum. Ingen ting skal overlates til tilfeldighetene, og om noe uventet skjer, er det like så greit å bare snu ryggen til og spasere i motsatt retning mot det gamle og trygge systemet som alltid tar en i mot med åpne, hemmende håndflater...mulig jeg skyver litt av skylden over på den kommende studiepsyken.

Men så hender det en gang i blandt at denne impulsiviteten...i teorien; ueksisterende funksjonen, på mystisk vis, sakte lokkes ut og etablerer seg i eksemplet jeg. Det skjer ikke ofte, men når det først gjør det, er det bare å rydde vei. Instinktet er øyeblikkets enevelder og fornuften ligger nedbrutt og slagen; et eller annet sted i bakerste rekke, gjemt og glemt. Og der ligger de bra. For når den skrus på maks, og intet annet eksisterer enn sårbar nærhet og følelsen av fullkommen trygghet, har man gjort noe riktig likevel. Selv på en mandag.

Den følelsen er fantastisk. Det som også er kanskje like så fantastisk er å vite at det faktisk finnes bra folk der ute. Virkelig bra folk. Og man føler med en gang en tilhørighet med resten av verden. Man føler seg igjen litt mer menneskelig og verden er hensynsløs og fordervende vakker.

En liten stund.

..................

Eeeeææææh....*puts gameface on* jeg må slutte å skrive innlegg i det gapet der en dag glir over i en annen. Mulig det er min  midnattsmetamorfose i form av eksepsjonelt kleine jenteinnlegg. Tror ikke det er godt for ryktet mitt...^^ I morgen får vi håpe jeg er tilbake til mitt kalde, normale jeg :) Vær vennlig og hold finrgre og tær krysset for det.

Herlige søndag. Herlige dagen der INGENTING er en unnskyldning for å starte på lista over småjobber man har unngått å nærme seg tidligere i uka. Dagen der alle kaffekopper i verden uten melk ikke hjelper på motivasjonen men heller gjør deg mer trøtt og sigen. Jeg sverger, tolv timers nattesøvn er heller ikke lurt. Man scroller opp og ned sine egne playlister i Spotify til det uendelige og ingen sanger er fristende å spille. Så man drar heller frem listeverktøyet. Disse listene, som en hver psykolog Norden overpromoterer ved første møte om man fremstår som et meget motivasjonsløst menneske med organisasjonsproblemer sittende i sin egen utgråtte dunge av Kleenexpapir og alt for ambisiøse fremtidsplaner. So, here it goes...

* Kaffe

* Skrive mail til studieveileder

* Mer kaffe

* Designe ny header til bloggen

* Redigere NYC bilder

* Danse

* Skrive reisedagbok fra NYC

* Gidde å poste said bilder og tekst

* Enda en maskin med klesvask

* En bitteliten treningsøkt

* Vaske leiligheten...prft, ja LISSOM...

* Drømme meg bort i fremtiden jeg vil ha og føle en god og varm sensasjon bre seg gjennom kroppen...

* Åpne øynene og bli en smule nedbrutt fordi den i realiteten er så ufattelig lang unna

* "Herregud, er jeg...25 allerede..???"

* Appelsin*

* Ufrivillig lese om tidligere klasseveninner og deres "perfekte familieliv" på Facebook og fnyse av hvor sinnsykt mange bilder de poster av barna sine.

* Den obligatoriske tanken om eksen muligens vil stikke innom om jeg bare sender ham en melding, oppdriver

* Mer kaffe mens man ler over hvor desperat man selv er og man finner seg selv i å halvveis trykke sin egen mobiltelefon ned mellom to sofaputer

* Sitte et par timer inne på Pinterest og får igjen den mantale motivasjonen og blir glad igjen. Mobiltelefonen fortsatt nedgravd i sofaen.

* "I dag SKAL jeg ofrandre livet mitt!"

* Organisere bildeveggen over Mac`en min.

* "Joda, dette går rette veien"

* Danse litt mer

* Et laaaaangt sukk

* Noen skrur av en bryter innvendig og man deiser ned i sofaen for å se ferdig nest siste sesong av Buffy.

Joda, egentlig har jeg det helt greit.

She has the prettiest bedroom...E V A R. It´s like all my purple fantasies have manifested themselves into reality! I can only express myself in english when I´m this excited about something...interior. :D And yes, IKEA do know how to pull on my heartstrings.

Tja, noen meningsløse ting må man jo finne på mellom de fullstendige krafttak det er å prøve å sette alle inntrykk fra NYC-turen i perspektiv...og riktig rekkefølge. Det var en smule surrealistisk å sette seg ned foran det gjenkjennelige keabordet og starte beskrivningen. Når man finner seg selv sittende å se ned på tastene, og i det ene sekundet tvile på om man i det hele tatt finner ut hvordan man skal bruke det, er en opplevelse dominert av en slags...skrekkblandet fryd. Er man fortsatt såpass jetlagged at det er på grensen til å være latterlig tar det mest elementære av ting mye lengre tid siden hodet mitt fortsatt ligger igen i hotellsenga på Paramount. Holder også på å lære meg et nytt bilderedigeringsprogram, så chill. Dessuten må jeg tenke på skole snart. Damn.

Jeg er, med andre ord; i meget rar form. Jeg tror jeg trenger noen dager. Dessuten har jeg ca.dritmange RAW, Smackdown, Grimm og Spartacus-eps jeg må få sett før jeg på alvor må begynne å bli voksen.

...on noen minutter kommer stefar og henter oss for å kjøre oss til flyplassen. Jeg har ikke sovet særlig i natt. Våknet og sovnet, våknet og sovnet, våknet og sovnet. Ja, og så drømte jeg at det var en gal mann som jagde meg rundt huset hjemme hos pappa, så det var kanskje like greit at jeg bare setter meg opp i senga og tenker. Tankene går til det store eplet. Gatene, menneskene, kulturen...og at jeg snart skal befinne meg blandt det. Det er helt sinnsykt å tenke på. Forkjølelsen kunne likesågodt ha vært byttet ut med en livstruende sinnslidelse og jeg hadde ikke brydd meg fnugget. En livslang drøm er i ferd med å gå i oppfyllelse. Og jeg skjønner nå mer enn noen gang hva Timmy Gresshoppe egentlig sang om :)

Siden jeg ikke har noe slags form for data eller laptop med meg, har jeg dog en liten notatbok jeg har store planer om å føre reisedagbok i. Og ja, så skal jeg sikle MEGA over de gigantiske Wrestlemaniabillboardsa med Cena og Rocky mens jeg er der. NYC er tross alt vestens wrestlinghovedstad. Kanskje jeg skal ta en tur innom Titan Towers og si hei til Vince McMahon mens jeg først er i strøket...Be jealous ^^

...sinnsykt

Joda...for alle kule kids tar bilder av iMacskjermen sin med mobilen...Jeg har endelig løst det tilsynelatende umulige problemet det er å kopiere filene fra en Windowsformatert iPod inn på Mac`en min. Bare bøy dere i støvet, jordboere og tilbe det høyteknologiske vidunderbarnet i skrivende stund. Jeg er i grunnen ganske stolt av meg selv. I alle fall siden jeg har en tendens til å ødelegge ALT teknisk jeg skulle komme til å snuble over. Men så lenge jeg får smugla inn gutta mine på flyet til USA er jeg mer enn fornøyd :D Holder også på å prøve å designe en slags oversikt over handlelista mi for turen men siden den nå er såpass lang at det kan deles opp i kapitler og publiseres i bind, kommer det nok til å ta en stund.

 ...og en hver helg fortjener brillefine valpen som nesten gjør opp for at enda har igjen rundt...70 dager på suspensjonen sin...

Hva får deg til å smile?

(Jeg pleier vanligvis IKKE å la slike bilder passere bloggens strenge sensur, men la oss bare si at jeg har en GOD søndag)

Elsker å våkne til musikken naboen setter på når hun mediterer. Det eneste som betyr noe når de nakne føttene treffer det kalde soveromsgulvet, er å lete seg fram til kaffemaskina gjennom søvntunge øyne, halvt sammenklistra av størknet gugg. Lyden av vannet som begynner sitt oppkok er ubeskrivelig deilig og man smiler mens man kaster et blikk på babyen sin som står å sover på stuebordet. "I dag skal vi få masse ut av dagen!" tenker du mens du setter deg ned med kaffekoppen i ene hånda, setter på Yelle på Spotify og vekker iMacen. Jada. Så ble ble vi liksom bare sittende her mens all verdens unnskyldninger plutselig strømmer inn i den nyvåknede bevisstheten. Smackdown fra fredag skulle man også ha sett, og man tømmer kaffekoppen i takt med lyden av chairshots mot brækengelsk ryggsøyle. Ingen bedre måte å starte en ny dag på :)

Ja, jeg holder på alvor med å få ordnings på denne bloggen nå. Har forandret bredden, ble tross alt en smule anstrengende å jobbe med aspektet 600x1000 når en har hele 2560x1440 (ja, jeg kommer ALDRI til å slutte å skryte av oppløsninga) å gå på. Det er derfor bilder og tekst som ble skrevet i "600px"-eraen, litt kaos nedover på siden. Har forandret de fleste postene som er av nyere kaliber, så jeg håper det tilfredstiller allmennheten og de tre individene som frivillig settter seg ned å leser hver gang jeg oppdaterer.

I dag har jeg i teorien store planer om å starte det ordentlige planeleggingen av NYC. Hadde i forkant av februar fått i oppdrag av reisefølget å være den uoffisielle kartleseren på denne turen og det kan jo slå begge veier dét, med tanke på at jeg har gått meg vill hjemme i egen kjeller opptil flere ganger. Så nå er det bare å sette i gang med multiutskriving av bykart, ringe rundt, streke under og pugge gatenavn og nummer :) Spennende. Mamma overrasket meg stort på fredag da hun innrømmet at hun hadde søkt på wrestling events i New York i den tidsperioden vi skal være der...O.o Det var sekunder fra at jeg satte gaffelen i halsen. Ikke nok med at hun kan navnet på vesentlige ( og de viktigste; for hvem kan vel gmemme slike uforglemmelige slagere  som " Jo..han hadde ildrødt hår...piggete var det, tror jeg...nei, kanskje det var brunt...og så hadde han på seg true...eller var det bukse...og han så rett og slett ikke UT!") utøvere men at hun trosset veskekategorien på Macys til fordel for min diagnostiske lidenskap. Jeg er stolt av deg, mamma :) Og det faktum at du i det hele tatt nikket da jeg nevne begrepet "indie-wrestling" gjør at du offisielt er den beste mammaen EVER. Have a good one, peeps.

Klar for New York tur, eller? :D Er noen interesserte i å vite mer om mine (ønskelige) motevaner, klikk på bildet og du får en full oversikt over alle produktene og hvor man kan få tak i dem. Polywore anbefales for alle drømmere. En natt her forleden drømte forresten at jeg spiste vaffelplater med jordbærsyltetøy og bacon på til lunch. Og uten tvil kommer jeg til å slå til med den setninga med en gang jeg kommer inn på hvilken som helst diner der nede.

" Can I please have...um....the..."Deep Fried Strawberry Waffles with Bacon and Cheese topping", please? oh, and hold the pickles...;)"

Babyen min er kommet i hus. Og jeg elsker den <3 Det har vært et sabla tøft svangerskap med mye venting og neglebiting men endelig er den her - veiende hele 15 kilo og fungerer som en 2560x1440 pikseloppløsende våt drøm. Det eneste som man kan kimse litt av er at hovedforskjellen mellom MAC og PC i grunnen er at alle funksjoner er mer eller mindre baklengs. Og tastaturet er kjempelite. Jeg tør nesten ikke skrive :D SÅ nå kommer jeg til å bruke helga mi på å lære meg elementær iMac-kunnskap...og siden jeg har alle redigeringsverktøyene mine på min gamle laptop  (som enda er på værsté), får vi nøye oss med en smule simplere redigeringsprogram på nettet...;) Enjoy!

...en av dem er flammende homoseksuell. Den andre blir om noen måneder pappa. Den ene av dem som ikke skal bli pappa er smule'forelska i den forekommende far. Det er dagens gåte. Gjett hvem som er hvem ;) Egentlig bare drøyer jeg ut tiden i det uendelige mens det enda er søndag og sofatid. Å poste screencaps av Coddles og Tedward blir jeg aldri lei av.

(Note to self: slett alle bilder av seminakne mannfolk fra hardisken før pappa får laptopen sin tilbake.)

...blogger jeg fra en slik en...helt seriøst. For ikke å snakke om hvor mange timer jeg sparer på bilde/videoredigeringsprosjekter! Jeg er overlykkelig. Og en smule nyforelska. Det tok neimen ikke lange tida, jävlar. For denne nyforelskelsen er utstyrt med Intel Core i7-prosessor på 2,3 GHz og 27 tommer...Slå den du, sivilingeniøren...:) Jeg er meget bevandret i disse "iMac unboxing" videoene fra YT, nemlig. Fordi jeg er nerdings rett igjennom. Jeg blir tross alt en smule varm i skjortekanten når jeg ser sånt. For meg er å bevitne sakte utpakking av teknologiske vidunderduppeditter, på samme linje som en hver middelaldrende mann på strippeklubb med lomma full av lånte spenn. "Oooooh yeah, take that plastic off baby...nice and slooooow"

Nok er nok. Sannheten må frem. Jeg er en smule opprørt.

Evan Bourne kan røyke svak, syntetisk pot og bli suspendert i 60 dager på grunnlag av WWE Wellness Program. Greit nok.

Randy Orton kan terrorisere sine ekskjærester i flere år, mange av dem sine egne kollegaer MENS han fremdeles er gift, røyke ordentlig pot på egensponsa buss, for så å smelle sin nåværende tenåringselskerinne på tjukka, MENS selskapet er fullstendig klar over det, som vedlagt resultat blir, at han pådrar seg en "skade" på tv og får ta seg en "velfortjent ferie"...og få et bittelite lønnskutt.. Aldeles ikke greit.

Jeg vil ikke bli overrasket om valpen ber om å bli løslatt fra kontrakten når han kommer tilbake, faktisk unner jeg ham det. Om han er bitter, har han god grunn til å være det. Det som er det virkelig tragiske med hele historien er at selskapet ikke bruker ham nok og han får derfor ikke vist sitt fulle potensiale. Ta for eksempel en titt på matchene hans i OVW, Vince...og SE hva du og resten av det betalende publikummet går glipp av!

(skrevet på pappas utlånte Acer mens man venter på å bestille en funklende ny iMac. Ja...sånt skjer når sin egen laptop konker på selveste fredag den trettende)

Ironisk nok var ikke det verste å se ham dra. Ekkoet av metallet i vinterkledte trapper hører jeg enda, og selv om jeg vet det bare er naboen som stresser, stopper hjertet mitt hver gang jeg hører sko treffe trappetrinn. Det vondeste derimot var å ligge tett inntil ham, kjenne duften...ikke av verken hans stylingprodukt eller min parfyme men hans lukt som jeg er blitt så glad i, de sterke armene rundt meg som beskytter og kjærtegner og ikke minst varmen. Og vite at det  aldri mer vil skje slik. Jeg gråter lydløst i armkroken hans og han spør om det går bra.

"Så bra som jeg kan ha det akkurat nå" I etterkant prøver jeg fortvilet å få frem at jeg ikke vil grise til den fine skjorta hans med tårer og mascaraelver. Han smiler. Var det et sammentreff at han hadde på seg blått og jeg rosa akkurat i kveld? Fargen skulle være gjenkjennelig. Genseren fra vårt første møte.

" Det gjør ikke noe. Bare gråt, du. Det gjør vondt i begynnelsen. Det synes jeg også" Han er flink til å snakke om følelsene sine den gutten.

Han sier så mye fint til meg. Selv om de ordene han sier nå gjør det vanskeligere å vanskeligere å åpne omfavnelsen å la ham dra sin vei. For det er bare han som har sett den ekte June. Han har hjulpet henne ut av skallet. Har åpnet usynlige dører i drømme som han aldri har visst eksisterte. Han har hjulpet henne. Mye. Mer enn han vet. Mer enn han har fått vite. Og det er min feil.

"Men jeg kommer ikke til å ha det noe bra etter du har dratt." Faen. Jeg skulle jo ikke få ham til å føle at det er hans feil at jeg gråter. Selv om det egentlig er en bitteliten sannhet i den gråkvalte uttalelsen. Kanskje like greit å ikke si mer. Jeg klarer ikke. Jeg vil ikke bryte ut i overemosjonellt kaos. Jeg er tålmodig og jeg er sterk. Om ikke for ham så i alle fall for meg selv. Selv om jeg aldri mer kan våkne om natta, snu meg rundt å ta et par sniktitter på ham mens han sover og tenke..."jeg er verdens heldigste" Blåse litt i nakken hans for å få ham til å slippe litt av dyna. En etterlngtet omfavnelse som vekker meg om morgenen...

" Jeg kommer til å savne deg" HJERTEBRIST.  Ordene hans som er ment som fine virker mot sin effekt. Jeg skjønner nå at det aldri kommer til å bli oss. Og det gjør mer vondt enn jeg noen sinne kunne tro det kom til å gjøre. Jeg har aldri grått over en gutt. Og i alle fall ikke foran en gutt. Før nå. Tiden vi ligger inntil hverandre i tusenvis av ekte øyeblikk, virker evige. Jeg titter på klokka. Jeg er nødt til å se hvor mange resterende sekunder jeg har ham her. Inntil meg. På denne måten. "Hvor mange sekunder trenger du?" spør han. " Så mange jeg kan få" svarer jeg. " Helst alle evige sekunder. Jeg vil ikke at du skal dra, selv om jeg vet at du må"

" Du er så fin du, June. Du er så nydelig på så mange måter"

Kulden blir øyeblikkelig til varme. Han reiser seg. Jeg mister pusten. Han setter seg ned igjen, åpner armene og inviterer meg inn til mitt hemmelige tilfluktssted. Øyne lukkes og innpust taes i et mektig drag. Vi sitter slik. Ingen vil helt slippe taket." Jeg vil ikke dra" sier han. Jeg smiler. Jeg møter blikket hans og reiser hendene, fanger ansiktet hans i et kyss, flere. De uendelig deilige utsettelsene.

Når jeg følger ham til døra er jeg ikke trist lenger. Jeg smiler mot ham. Viser hvor takknemlig jeg er for ham. En stor bjørneklem. Han smiler tilbake, det samme smilet jeg forelsket meg i sommeren for tre år siden.

" Jeg sender deg en meldig før jeg legger meg" Vi snakkes vel? Det gjør vi.

Jeg åpner døra og leder ham ut i vinterkulden. Enda en bjørneklem. Jeg vinker til den nye kompisen min som går ned trappa og det felles noen salte optimismer etter jeg har lukket døra og for første gang i mitt liv snakker jeg til meg selv, når jeg er alene hjemme på en mandagskveld. " Wow, det var tøft"

Natten skal ikke bli pinfull. Jeg skal sovne med et smil om munnen. :)

Jeg deler sofa med en respektabel klase sammenrullet tørkepapir. Limt sammen av tårer og tørket mascara. Jeg er tross alt, når alle vegger faller og sannheten sakte renner ut i egen bevissthet, kun et menneske. Og mennesker gråter. Over andre mennesker. Disse menneskene som kun var forbundet med sjarmerende smil over en kassadisk, et fremtidshåp jeg aldri trodde jeg skulle få oppleve og sene kveldsdanser. Ja...for sånn kan det også gå. I løpet av den siste timen har jeg sett meg selv i speilet og sett den mest naive jenta på denne siden av vår planet. Men det jeg liker med meg selv er at jeg aldri har innehatt den egenskapen til å synes noe særlig synd på meg selv i lengre perioder. Sant, vil jeg nok sakte men sikkert gli inn i min normale rutine igjen, ta en kveldsdusj, muligens gråte en skvett der inne også mens ordene "HVORFOR?!?" sakte ruller over bevisstheten men det er kun til vannet skrus av. For sånn er vi kvinnfolk skrudd sammen. Uansett farge, uansett fasong. Det er tilsynelatende oss det bestandig er noe galt med. Og så blir man sittende å tenke i flere timer, snnu tekstmeldingene opp, ned og sidelengs selv om svaret lyser oss rett i ansiktet.

Så tenker jeg...faen heller! Jeg nekter å gi opp og legge meg langflat! Oprah-øyeblikket er et faktum og jeg lukker øynene og innbiller meg trampeklappen og den usynlige hånden som sakte glir inn i min og løfter den til seiershylet fra skyggemengden. Ingen vits i å gråte over spilt melk, sier ordtaket som ingen vet hvem skrev. Men hva med oss som er kjempeglade i melk og som gjerne hadde tatt en klut og et glass, satt seg på kne for å prøve å fange på mye av melka som renner lengre og lengre vekk, for å prøve å fylle glasset igjen? Er vi optimister eller er vi idioter? Hva skal vi gjøre? Skal vi late som om glasset med melk aldri falt fra kjøkkenbenken i utgangspunktet? Nei, det har vi allerede brukt nok tid på å innbille oss. Så nå er det bare å ta på seg de rosa tøflene og møte musikken.

Jeg gleder meg til lørdag. Og til to voksne mennesker kan sette seg ned å prate sammen. Og være ærlige, åpne og eventuelt bli enige om en løsning eller ta hverandre i hendene og si takk og farvel.

" I am Woman" av Helen Reddy kommer jeg nok aldri til å sette på uansett...

(Bilder turboredigert i CS4 av Yours Truly i Menthol-Otrovinrus. Rettigheter til originalene tilhører wwe.com)

 Selvfølgelig ventet det et lite lyspunkt i enden av laptopkeyboard, drapert med nyveltet frokost. Yaaaaay! Chris Jericho er tilbake...(til mammas store glede...^^) Ikke at det egentlig var en så abnormalt stor overraskelse, dog veldig tilfredsstillende, med tanke på hvor mange Y2J-skilt som var å se blandt publikum i løpet av kvelden. For ikke å snakke om stakkarlige Chris som på forhånd hadde prøvd å hysje alt ned og ta twitter og utallige utropstegn i bruk da han skjønte at hans egne Outcasts hadde gjennomskuet Creative fullt og helt.We be not dumdums, Y2J...

Det la ingen som helst demper på jubelen da Jericho, ikledt en elektrisk blå jakke ( slo fjorårets glittervest med STIL) står i sin vanlige comeback-pose og salen går bananas. Og dette var i vesle, ordentlige Memphis. Skal litt til... Slike øyeblikk er så herlige. Kanskje er det akkurat derfor jeg elsker Royal Rumble så høyt. RR er for alle utenforstående, den "uoffisielle comeback-PPv'en: I fjor kom både Booker T og Kevin Nash tilbake) Stemningen i salen, den rene og ekte følelsen fra fansen. Vi får tilbake noen vi har savnet. Uansett om de dro som heel eller face. Man glemmer alle dirtsheets og at utøveren som står på midten av podiet, stappfull av pepp og ny iver, verken er gudommelig eller feilfri i det øyeblikket. I Chris Jericho's tilfelle, forlot han selskapet som tidenes største drittsekk. Men alt det er glemt, er begravd i fortiden med en gang vi trofaste tilhengerører registrerer de velkjente strofer : "Break the Walls Doooooown!"

Jeg, rare menneske. Barnehjerte. En god del snodigere enn gjennomsnittstullingen vil jeg påstå. Og det med øyeblikkelig sikkerhet. For det var i det ene øyeblikket det skjedde. Da jeg gikk ut fra barndomshjemmet, ut i vinterkvelden. Det er slike små øyeblikk; et plutselig flashback fra de tidligere år da jeg fortsatt gikk i pastellfargede bobledresser, jeg varmer meg på. Det var mørkt, men allikevel lyst ute. Det hadde nettopp snødd, puddersnø...som badet seg i det blekhvite lyset fra månen. Man løftet snuten og bevitnet et utrolig rosa himmelspill. Alle disse vakre kveldsfargene drevet av gleden og kosen som gjerne tenner et ekstra stearinlys eller en adventsstake og som skinner så sterkt gjennom kjøkkenvinduet, opp mot himmelhvelvingen og man føler akkurat da, i det øyeblikket man står på sin egen trapp, i sitt ekte hjem, en fullstendig tilhørighet og indre fred man trodde man hadde mistet etter at barndommen for lengst var over.

Det første som slo meg var at jeg skulle slippe alt jeg hadde av nyvaskede klær og siv. nyinnkjøte interiørartikler å bare hoppe hodestups fra øverste trappetrinn og ned i snøen i hagen. Det gjorde jeg ikke. Men jeg burde ha gjort det. Når man titter opp på månen, helt på samme måte som man gjorde for femten år siden, fllytter blikket til stjernene rundt og stemningen er magsik, føler man seg som verdens rikeste når alle følelser og minner kommer og omfavner deg fra alle kanter. Man lukker øynene, trekker inn et godt vinterpust og hører barnelatter i stillheten. Nykokt kakao som blir øst opp i små plastkopper. Kalde strømpebukseføtter som varmer seg på badegulvet. Lyden av kramsnøballer som ivrig blir formet mellom et skjelvende par polvotter.

Døra åpner seg - og jeg hører mammas stemme bak meg og ristingen av bilnøkler og jeg må smile mens jeg forteller henne alt i bilen på vei hjem

...:)

Nok en gang beviser Kandee Johnson hvorfor hun er min aller største inspirasjon. Herregud, så mange nydelige farger! Dette er noe jeg aldri i verden kommer til å komme i nærheten av å få til ^^

Awesome...so effin' awesome...

...men så inn i granhampen skummelt, Creative O.o I all oppriktighet har nye galakser falt og gjenoppstått mellom hver gang jeg kan gi dere ros for at dere har lurt meg, tatt meg på senga, holdt meg for narr... ALL creds til skriveteamet for fabelaktig arbeid i planlegginga av Kane's comeback. Utrolig god timing og fullstendig uforutsigbart! Ingen hadde den fjerneste aning, ikke en gang dirtsheets. Nei, de var alt for opptatte med å diskutere Y2J som påstår at han aldri mer skal sette sine ben i en wrestlingring, supplert med noen fyllekjøringsdommer her og der og ja...han er blitt personlig kristen nå..riiiight. Vår alles søteste Glen hadde jo i forkant av dette øyeblikket ( som helt sikkert vil gå ned i historien som en av de øyeblikkene jeg kommer til å huske aller best fra WWE...ever; og som sikkert får meg til å liggesøvnløs en hel uke) hadde jo drukna mine forhåpninger om at han en gang ville komme tilbake på skjermen da han "kunngjorde" sin fratredelse fra selskapet ikke lenge før dette fant sted.

Smart move, indeed. 

Nå...like etter Slammy Awards 2011 er jeg en lykkelig WWE-fan. Min uforanderlige over-the-moon girlcrush ♥ Lita gjorde cameo , Hardcore-legende Mick Foley er en mer eller mindre fast del av det ukentlige inventaret, Kane er tilbake og enda en utøver vil finne veien til ringen igjen den 02.01.2012 skal man tro det Cole og resten av fansen fjaser om. Koklusjonen ligger nå et uvisst sted mellom " Fy fader han skremmer vannet av meg ved å bare se inn i kamera" og " YAY! Kane is back! Loving it!" Hmmmm, tror kanskje jeg skal sette på det litt mer hyggelige Glen-Jacobs-i-himmelblå-bomullsskjorte-drikker-te-og-preiker-sport-med-gutta-intervjuet før leggetid...

Jeg er rett og slett livredd Kane igjen. Og den følelsen har jeg venta lenge på :) Welcome back.

Intern WWE-humor. For noen ganger trengs det. Men også fordi "noen" rett og slett er blitt ferska. U-oh. Årevis med tilsynelatende "usynlig" drittsekkeri av høyeste kaliber er over. Og ett eller annet sted blandt USA's 312,719,000 innbyggere, vil det i år 2012 bli født en liten pjokk med blondt hår og lyseblå øyne, akkurat som sin far, som ikke har den fjerneste aning om historien bak hans egen unnfangelse og hvor han stammer fra. Får inderlg håpe at han tar etter sin mor. Som ikke er Randy's kone. Og som akkurat har passert seksuell lavalder. Oh yeah, bring on the baby-mama-makin'-drama.  Randal...don't ever change...^^

The usual drill. Årets uante tvist på ønskelista. Som ikke tok mindre enn tre timer å redigere. Jeg tror jeg blir gal snart. Derfor ber jeg de høyst respekterte appelerte til å scrolle fort nedover til sistnevte punkt for sinnsbalansert forståelse ;) Ellers gjelder det i år, som det har "gjalla" de siste ti åra, fra den første blyanten ble kvessa...

SOKKER, undertøyssett, interiør/pynteting, gavekort, den deilige julesjokoladen med det fine gullpapiret, blå strikkagenser, kåpe fra Moods Of Norway, økonomisk støtte til å få fiksa hårtustene en smule til jul, Vippeextentions (ja jeg er så dyp som en inntørøket søledam) men aller mest en rolig og fredelig julefeiring sammen med folket jeg er mest glad i i hele verden.

♥  ♥  ♥

" So I want to warn you laddie/ Though that I know you're perfectly swell/ That my heart belongs to Daddy / Because he treats it so well "

♥  ♥  ♥

 I all sin uredigerte prakt. Sheamus og Beaker fra RAW's Muppet-Halloween-spesial (fordi rasslin' utrolig nok ikke er som det en gang var) It's just...too...I can't even...! ♥ ♥ ♥ 

La bare verden høre det...jeg er offisielt forelsket i stemmen til denne mannen...^^ Franco Corelli slår både Pavarotti og Domingo...kombinert. Jeg er...ordløs. For en tilstedeværelse! Corelli var definitivt den beste Calàf... noe jeg ikke hadde den fjerneste aning om da jeg satte meg ned til Turandot før helga. Jeg blir alltid så...forstoppet av fastklemte følelser når jeg setter på opera. Og så sitter jeg der mot slutten og griner, som ei lita jente, helt for meg selv.

Se gjerne filmklippet med samme mann fra 1958 (hele innspillingen kan forsåvidt også høyst anbefales), for det er neimen ikke bare stemmen som er nydelig på sagt vesen...;P

Jeg elsker disse tre ♥ ♥ ♥ Vickie/Swagster/Ziggles er kanskje tidenes mest dysfunksjonelle management med i overkant mye glitter og lite strategisk innhold ^^ Og det fortjener både capping og redigering. Natten har bydt på hele fire timer søvn og jeg er i skrivende stund godt i gang med min tredje Redbull. " Anbefales ikke om du er overfølsom for koffein" , sa du? ^^ I kveld blir det nok en heftig arbeidsøkt med koding og annet smågodt uten sukker.

Originalbildet, cappet med verdens beste VCL Media Player's snapshotfunksjon, finnes her om noen er interessert i å bevitne CS4's magi som jeg er evig tilhenger av. Swoggle måtte desverre redigeres bort denne gangen...han gjør sitt lille selv meget lite flatterende ved å stille seg ved siden av dayum-Swagster...♥

 Jeg orker ikke mer css'ing i kveld. Alt henger seg opp eller vil ikke og jeg orker ikke mer! Blir galgalgalgal! Derfor er det bare en ting å gjøre. Cap me some Coddles, redigere mannen og gå å legge seg. As all good designers do :)